Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 3

Øyafestivalen 2022, dag 3

En fantastisk Øya-uke går mot slutten for vår del, men som vi har kost oss! Øyafestivalen har gjort et strålende comeback, og det er bare å håpe at det ikke blir flere ufrivillige opphold framover, også på konsertfronten generelt. Nok en gang har bookingavdelingen vært flink til å tenke utenfor boksen, og gitt oss blant annet Skarbø Skulekorps, tyrkisk-nederlandsk psykedelisk folkrock i form av Altın Gün, men også store trekkplastre som Florence + The Machine og Dagny som i tillegg tryllet fram Astrid S for å framføre felleshitten “Pretty.” Vel blåst, Øya!

 

Molchat Doma, Sirkus

Belarusiske Molchat Doma er et nytt bekjentskap for alle som ikke har TikTok eller Instagram. De er fra Minsk og har gitt ut tre plater siden starten for fem år siden. Og fra første sekund av konserten er det ingen tvil om hva dette er musikalsk eller stilmessig. Vi snakker ren 80-talls post-punk og den mørkere delen av synthpopen. Det er veldig lett å tenke på en blanding av Joy Divison og New Order. Bandet er en trio med vokalist Egor Shkutko i midten som flankes av en bassist og en gitarist som begge også står for synth og trommemaskin. Den minimalistiske musikalske stilen er også utfylt av den svartkledde og veldig alvorlige stilen til medlemmene. Musikken og stilen passer godt i Sirkus, den klamme luften i teltet gir deg følelsen av å være i en liten svett klubb, det hele hadde vært helt perfekt for en trang betongkjeller i Berlin. 

Molchat Domas Egor Shkutko hadde mye "Spasiba" å gi. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Det synges på russisk, og den etterhvert veldig gode stemningen i teltet er et bevis på at man ikke trenger å forstå hva det synges om. Tekstene er visstnok ikke spesielt pro-russiske, noe som kanskje også forklarer hvorfor de er mer populære i Vesteuropa enn i hjemlandet. Det er som sagt ingenting å si på den stilmessige gjennomføringen til bandet, men språket gjør nok til at dette blir såpass egenartig at det ikke føles som det bikker over i parodien, som det ellers kanskje kunne gjort hvis det ble sunget på et annet språk. Det hjelper også at sosiale medier har gitt bandet mye oppmerksomhet, og det blir stor stemning og mye mobilfilming under TikTok-hiten “Sudno (Boris Ryzhy)”. 

 

Amason, Amfiet

Så går reisen videre til noe helt annen ute på Amfiet, og det kunne nesten ikke vært større kontrast, for nå blir det deilig indiepop. Den svenske supergruppen Amason, består av medlemmer fra blant annet Dungen, Little Majorette og Miike Snow, men er frontet av Amanda Bergman. Det er hun som leder an sine fire herrer som alle er låst til sine instrumenter, mens Bergman spretter rundt på scenen, tilsynelatende upåvirket av de høye temperaturene i den steikende sola. Hun bruker energien sin mest på det, og sier ikke noe stort utover en obligatorisk takk i ny og ne. 

Amasons frontdame Amanda Bergman i aksjon. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

Amason synger både på engelsk og svensk, og særlig Gustav Ejstes får litt mer plass etter hvert. Likevel sklir konserten litt ut i det lett forglemmelige underveis. De melankolske låtene klarer ikke alltid å fenge publikummet, men det kan også skyldes at vi er godt over halvveis inn i festivalen med uforskammet godt vær. De velger å utelate noen av de coverlåtene de har blitt kjent for under sin Øyaopptreden i år, bortsett fra når de beveger seg ut på Angelo Badalamentis Twin Peaks-melodi “Laura’s Theme” som går over til den catchy “Marry Me Just For Fun.” Konserten tar seg heldigvis opp mot slutten igjen, og med den siste låta “Kelly” viser de at også småsur indiepop kan fungere og engasjere på Øyas største scene.

 

Bright Eyes, Vindfruen

Omaha-bandet Bright Eyes har stort sett bestått av låtskriver og sanger Conor Oberst, og produsent og multiintrumentalist Mike Mogis. Etter rundt 10 års pause der Oberst og Mogis jobbet med diverse prosjekter hver for seg, returnerte de som Bright Eyes i 2020. Bandet fylles ut med det nå faste medlemmet Nate Walcott, samt fem andre musikere. På konsert er det veldig mye lyd i dette bandet som på plate egentlig spiller ganske så neddempet folk-/indierock. Nesten som et mer punka Wilco - Conor Oberst ligner også litt på en ung Jeff Tweedy (Oberst er faktisk fortsatt bare 42 selv om han har holdt på med musikk siden midten av 90-tallet).

Bright Eyes på Øya 2022. Foto: @ihnebilder / Øyafestivalen.

Det er Oberst som er den utvilsomme hovedpersonen her, og han er et litt spesielt oppsyn. Med svart hår, svarte solbriller og svarte klær, spretter han rundt og danser på scenen. Han vandrer også rundt og synger mens han gestikulerer som en rapper. Og det er uklart om de hvite sokkene og deler av dansingen er en referanse til Michael Jackson (han danser ikke like bra som Jackson). Klærne hans er generelt den store snakkisen mellom sangene. Oberst forteller at bagasjen hans ikke kom frem i tide, og at han måtte ut å kjøpe ny outfit på Hennes & Mauritz. Og han lover også at ideen til hele bandets svart-hvitt-utkledning ikke er stjålet fra Dagny, som spilte konserten rett før med samme farge(løse)tema. 

Conor Oberst i H&M. Foto: @ihnebilder / Øyafestivalen.

Muligens er det irritasjon over den manglende klesbagen som gjør at han virker litt ekstra aggressiv på scenen i dag. Eller så er det kanskje bare slik Bright Eyes skal være - rocka og emosjonelt. De spiller en del av hitsene - “Lover I Don't Have To Love,” “Four Winds” og “Mariana Trench,” men ingen “First Day Of My Life” for de som hadde ventet på den. Kanskje var ikke humøret til Oberst helt riktig for hans mest kjente sang. Så blir det heller mer passende for stemningen når avslutningen i stedet blir en suveren versjon av “One For You, One For Me.”

 

Suede, Sirkus

For tredje dag på rad byr Øya oss på gamle britpophelter, og interessant nok på en tredje tilnærmingsmåte. Der Damon Albarn gir oss sitt veletablerte ikke-britpopband og Jarvis Cocker prøver å gjøre noe helt nytt, virker Suede i utgangspunktet som den mer faste 90-tallsgjenforeningsvarianten. Men likevel ikke helt. Etter 10 års pause kom de sammen igjen i 2013, og har gitt ut tre absolutt godkjente plater som ikke bare er til for å surfe på gamle bragder. En ny plate kommer også om en måneds tid. Så når bandet går på scenen i Sirkusteltet, er det fortsatt spenning om det vi får kommer til være en moden blanding av gammelt og nytt for å vise relevansen de fortsatt har på plate. Og første sang ut er årets single “She Still Leads Me On,” og de følger opp med 90-talls b-siden “Killing Of A Flashboy.” En interessant start, men skal de virkelig gjøre det vanskelig for seg selv? 

Suede var headliner på dag 3. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Svaret kommer umiddelbart når de fyrer opp “Trash” som neste låt, og etter dette kjører de på med et nærmest rent Greatest Hits-sett. Det blir så godt som ingen pludring mellom sangene, og det er nok greit når man bare har én time og ett kvarter på seg som headliner på festival. Bandet kjører på med en intensiv og effektiv konsert, noe som også understrekes av bildene på skjermen bak bandet som stort sett er single- og albumcovere til sangene som spilles. Her er det ingen grunn til å kaste bort mer tid eller krefter på noe annet enn det som virkelig teller.

Suedes Brett Anderson er fortsatt like sprek. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Vokalist Brett Anderson ser ut som før, lang og tynn, samme sveisen, og samme stemmen. Den har aldri vært den mest klassisk skolerte stemmen, men er uttrykksfull og effektiv på plate, og kommer også helt til sin rett på konsert i 2022. Lydmiksen er så god at vokalen ikke forsvinner i det store rockesoundet, det funker rett og slett veldig bra. Og det er viktig når vi tross alt snakker om bandet med noen av de aller mest fengende og allsangvennlige rockehitsene fra 90-tallet. Publikum begynner å synge med allerede på “Trash,” og det er også helt umulig å la være å synge med på strålende låter som “We Are The Pigs,” “Animal Nitrate” og “So Young.”

Suede i Sirkus. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Konsertens eneste pustepauser blir når bandet tar det litt roligere på “Pantomime Horse,” og litt senere får vi en akustisk versjon av “She’s In Fashion.” Men da skal Anderson ha hele publikum med på allsang igjen. Anderson gir virkelig 100 % på scenen, og går gjennom en katalog av scenetriks fra rockehistorieboka, fra Jagger til Bowie og Daltrey, og skjorta blir etterhvert totalt gjennomsvett.  På “Beautiful Ones” som avslutter hovedsettet blir det rett og slett full fyr i teltet, og all jobbingen til Anderson betaler seg for et publikum som nærmest er i ekstase av jubel og allsang. Så bra er stemningen da at ekstranummeret “New Generation” nesten blir et antiklimaks. Men det blir en detalj. Suede er de eneste av Øyas britpopbookinger som vil la publikum drømme seg tilbake til 90-tallet, og heldigvis gjør de det på en overbevisende vellykket måte. 

 

Slik var det på den første og andre dagen på Øya 2022.

 

– Linda Holzerland & Vidar Mykkeltveit

Coverbildet: Helge Brekke / Øyafestivalen.


Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 2

Øyafestivalen 2022, dag 2

Det er ikke lov å klage over for bra vær, da er det fint å se at de gjennomgående litt solbrente ansiktene smiler også på den andre dagen av Øyafestivalen. For en lineup som står i vente i dag! Det blir valgets kval, men heldigvis rekker man noen svippturer innom både det ene og det andre. Bortsett fra girl in red som sprengte kapasiteten på Sirkuset, og fylte selv plassen rundt så til de grader. Sånt kan skje når selv Billie Eilish vet hvem du er. 

 

Porridge Radio, Sirkus

Porridge Radio i Sirkus. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

En rimelig røff start på dagen sørget denne kvartetten fra Brighton for. Porridge Radio har holdt det gående siden 2015, og har vært kritikerfavoritter fra dag én. Bandet rundt vokalist og låtskriver Dana Margolin, kommer med energisk indierock som høres et par hakk hardere ut live enn på plate. De bruker den store skjermen bak seg til noen kule animasjoner som fanger opp estetikken til det siste albumcoveret Waterslide, Diving Board, Ladder to the Sky. Samtidig blir det litt 90-talls nostalgi med bøttehat og solsikkekjole på keyboardisten Georgie Stott. Hun og Maddie Ryall tilfører den råe og dype stemmen til Margolin fine harmonier. Sistnevnte gir virkelig jernet og skriker underveis så høyt og emosjonelt, at man må lure på hvordan det går med stemmen etter en sånn konsert.

 

Parquet Courts, Hagen

Parquet Courts på Øya 2022. Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

Morogjengen fra New York er tilbake på Øya! Med sin udefinerbare stil som krysser alt fra punk, funk, kraut, dub, psychedlia, space, powerpop til klubbmusikk, blir det noe for enhver smak her. Til så vid sjangerbredde trengs det minst to vokalister, og Andrew Savage og Austin Brown deler derfor på det ansvaret. Begge briljerer også på litt undervurderte instrumenter, slik at vi får Savage på melodika (som Damon Albarn riktignok også hentet fram dagen før) og Brown på dommerfløyte på “Wide Awake.” Plutselig klarer de å hente seg inn i noen mer poppa sanger der “Walking At A Downtown Pace” fra fjorårets Sympathy for Life blir et dansbart høydepunkt. Gjennom settet blir det ellers lange psykedeliske instrumental deler, der de makser det de har av instrumenter og teknisk utstyr, og skrikingen til Savage i alle fall ikke står i skyggen for Porridge Radio. 

 

Michael Kiwanuka, Amfiet

Noen helt andre boller og toner blir det midt på dagen. Amfiet åpnes av det allsidige backingbandet før Michael Kiwanuka selv inntar scenen. Han tiltrekker seg masse folk, og likevel har det aldri vært så stille på en første låt på Øyafestivalen. Kiwanuka er en klassisk musiker i den forstand at man ikke får sett noen fancy kostymer, lys- eller sceneshow, og artisten holder seg hovedsakelig til plassen sin. Han sier ikke stort, holder øynene lukket mens han synger, er totalt oppslukt av musikken og helt i sin egen verden. Ydmyk og jordnær som han er, har han nok aldri vært komfortabel med eller forberedt på suksessen som inntraff ham. Hans tredje album Kiwanuka fikk enormt med oppmerksomhet, og kom med på toppen av de fleste kåringer til årets album i 2019. I tillegg ble hans låt “Cold Little Heart” brukt til tv-serien Big Little Lies, som introduserte ham for et enda større publikum. 

Michael Kiwanuka lar musikken snakke for seg selv. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Kiwanuka trenger altså ikke å være hovedpersonen på sin egen konsert. Ved siden av musikken, gir han også plass til de to utrolig flinke damene i bandet. Særlig på “Rule The World” får Emily Holligan skinne med sin kraftfulle stremme. Dynamikken i bandet og rundt låtene bygges gradvis, det blir noen finurlige temposkift, og mange av låtene får utvidet instrumental deler. Kiwanuka bytter mellom å spille akustisk og el-gitar, og switcher også til keys for “Solid Ground.” Det er stas å høre at publikummet er med på det, blant annet når de klapper inn “Black Man In A White World.” Det kan dessverre virke som om han har sagt seg ferdig med sin første skive Home Again som vi ikke fikk noen sanger fra, men det er glemt når han spiller en ekstra lang versjon av “Love & Hate” til slutt. Her er det ingen distraksjoner, snikksnakk eller staffasje. Det er deilig å se en artist som rett og slett setter seg imot alt dette, og bare ønsker å formidle musikken sin, og heller overbevise på denne måten. 

 

Jarv Is, Vindfruen

Jarvis Cocker er britpophelt nummer 2 på årets Øyafestival, etter Damon Albarns på onsdag. Akkurat som Gorillaz er Jarv Is et forsøk på å gjøre noe som er annerledes enn hans kjente hovedband, uten sammenligning forøvrig. Der Gorillaz har bygget seg opp gjennom mange år, er Jarv Is-prosjektet helt i starten. Etter Pulps ende for rundt 20 år siden prøvde Cocker seg med et par soloplater, før det ble en pause med radioprosjekter, bokskriving og et par år med den obligatoriske gjenforeningen av gamlebandet, som blant annet førte til en fantastisk Pulp-konsert på Øya i 2011.

Jarv Is på Øya 2022. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

Hans nye band Jarv Is dukket derfor ikke opp med album før i 2020, dannet som et konsertband der sangene ble spilt inn live. Vi kan høre forskjellen fra Pulp umiddelbart, da de åpner med kveldens eneste Pulp-låt, “She’s A Lady,” som om de likegreit vil få akkurat det unnagjort med en gang. Det låter hardere og mer eksperimentelt enn Pulp, men kanskje passer det bedre for en mann som tross alt nærmer seg 60. Som før med Cocker er det tekstmessige i fokus. De fleste låtene er små fortellinger, som ofte iscenesettes med dramatiske oppbygninger. Det andre åpenbare fokuset på en konsert med Jarvis Cocker er også hans evner som suveren frontmann, med de velkjente faktene og dansestegene på plass. Som hjelp har han til og med fått sitt eget lille podium å stå på. Litt artig prat mellom låtene blir det også tid til, blant annet har han fått oversatt en del fraser av en norsk venn, og kan også gjengi alle låttitlene på norsk. 

Jarvis Cocker er fortsatt Jarvis Cocker. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

Alt dette er som det var i Pulp-tiden, men vi får det ikke lenger servert i den uimotståelige popinnpakningen. Da er det kanskje ikke så rart at det er litt glissent foran scenen etterhvert, når man prøver seg på noe nytt i steden for å bare leve på gamle bragder. Kanskje får han ikke heller tiltrukket så mange av de yngre, som nok stort sett var på girl in red-konserten. Men som spørsmålet han stiller i en av kveldens sanger, “Must I Evolve?” Svaret i sangen er “yes, yes, yes” - vi må alle prøve å komme oss videre.

 

Nick Cave & The Bad Seeds, Amfiet

Så er det bare et navn igjen på plakaten denne kvelden: Nick Cave & The Bad Seeds. En artist som er så særegen at det nesten er rart at han skal være headliner. Det er få som kunne fått med seg popikonet Kylie Minogue på en mordballade, og gjøre en gigantisk hit ut av det. Men der har du Nick Cave, melankolisk og bekmørk, samtidig som han har bygget opp et rykte som en av tidenes liveartister, og begge deler blir det på Øyas største scene. Han sparker bokstavelig igang showet med et luftspark og “Get Ready For Love.” Er du ikke forberedt eller klar nå, er det ditt problem, for det er Nick Cave, og han skal blåse alle av banen.

Nick Cave tar et bad i folkemengden. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

En slags spesialbygd rampe rett foran publikummerne på første rad, lar tilskuerne komme i nærkontakt med Cave gjennom hele kvelden. Han bruker sin egen catwalk hyppig, løper rundt mesteparten av konserten og er ikke redd publikumskontakt. Tvert imot, han oppsøker folk stadig vekk og suger til seg mer og mer energi. At dette er en tosidig affære får folk føle på når de brukes som mikrofonholdere. Han legger ikke noe skjul på sine meninger, og både kritiserer mobilbruk rett i ansiktet til noen, men flørter også åpenhjertig med andre.

Nick Cave bruker ikke hatt.  Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Allerede som andre låt kommer “There She Goes, My Beautiful World,” den muligens beste litterære namedroppingen pakket inn i en låt, og et godt eksempel på hans eksepsjonelle låtskriveevner. Han kan referere alt fra Bibelen til elementærpartikler uten et blunk. Cave roer det straks litt ned med blant annet “O Children” på piano, dedikert til barn i publikum. Bare for å bygge det opp igjen til en veldig lang og intens “Tupelo.” Det er alltid teatralsk og opulent, og han vet så godt hvordan man balanserer mellom de rolige balladene for så å brake løs igjen i en ny episk fortelling. 

At Australieren nærmer seg pensjonsalderen er det lite tegn til. Han behersker den mørke, dype stemmen sin fortsatt 100%. Den står i sterk kontrast til den tynne, høye kroppen hans og de intense bevegelsene han gir i to timer. Han framstår som en imposant og mystisk eventyrskikkelelse, der man ikke vet om han er på den gode eller onde siden. Det samme kan egentlig sies om Warren Ellis, hans mangeårig samarbeidspartner. I tillegg er Ellis en fantastisk bandleder som kan spille på nesten hva som helst av instrumenter, og holder The Bads Seeds sammen som en musikalsk enhet. 

Nick Cave & The Bad Seeds på Øya 2022. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Likevel er det Cave alene som leverer de største gåsehudøyeblikkene. Det blir allsang og øllamper over hele Amfiet til det første ekstranummeret “Into My Arms.” Enda vakrere er “I Need You,” og det er imponerende hvor mye følelser han kan legge i en sang, selv om han sikkert har spilt den veldig mange ganger. Det avsluttes storslagent med “Ghosteen Speaks,” og Cave blir til prest en siste gang, og menigheten hans er med ham til de aller siste tonene senker seg og absolutt alle er frelst. Han er en fantastisk dramaturg, regissør og animatør, og har man sett han live en gang, er det stor sannsynlighet for at man velger å gjøre det igjen. 

 

Slik var det på den første og tredje dagen på Øya 2022.

 

– Linda Holzerland & Vidar Mykkeltveit

Coverbildet: Pål Bellis / Øyafestivalen.


Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 1

Øyafestivalen 2022, dag 1

Åh, som vi har ventet på denne dagen! Øyafestivalen er tilbake, sommeren er bedre enn den har vært hele året, og det er duket for en spennende lineup med noen artister som skulle ha spilt i 2020, og noen nybookede. Det er gøy å se folk samlet igjen, og legge de to siste årene bak seg. På den første dagen serveres det en god blanding med både kjente og ukjente fjes. Brenn. kjører på med pyro allerede kvart over tre, og får det til å koke i Tøyenparken. Med Mdou Moctar får man en sjelden mulighet til se et rockeband fra Niger. Mens DJ og filmlegenden Don Letts tar lydansvaret i egne hender, og går gjennom publikummet i Klubbteltet til miksepulten når han ikke er fornøyd med lyden. Her er det ingen som skal gå sultne på kulturopplevelser!

 

Kings Of Convenience, Vindfruen

Æren av å åpne den første Øyafestivalen på tre år gikk til Kings Of Convenience, og det trengs altså bare to bergensere for å sette det hele i gang. Det har gått over 20 år siden debutplata, men Eirik Glambek Bøe og Erlend Øye ser fortsatt nesten helt like ut som før. Og de høres ut som før også. Heldigvis er lyden på årets åpningskonsert veldig god, for da kommer duoens to akustiske gitarer og fine harmonerende stemmer helt til sin rett. Det er Erlend Øye som fullt og helt styrer showet, mens Glambek Bøe stort sett forholder seg rolig. Øye er den som interakterer med publikum, og blant annet surrer han litt rundt mens han ikke finner capoen sin, han forteller anekdoter og forklarer hvorfor han ikke har oslodialekt, han spiller trompetsolo uten trompet, og etterhvert slenger han jakka og kjører på med litt Napoleon Dynamite-aktig dansing.

Kings Of Convenience åpnet årets Øyafestival. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

Størsteparten av settet er bare de to, men mot slutten kommer det en veldig internasjonal gjeng med gjestemusikere; en italiensk bassist, en tysk fiolinist og en meksikansk trommis. Med gjestemusikerne kan de etterhvert rocke så hardt de kan (som ikke er så veldig hardt), men de mister kanskje litt av særpreget sitt når de akkompagneres av trommer og elbass. De sparer veldig på hitsene, vi får ingen sanger fra debuten, men blant de mer kjente låtene får vi fjorårets “Rocky Trail” og “Boat Behind,” med den for dagen veldig passende åpningslinjen “So we meet again after several years of separation.” Men til slutt får vi selvsagt “I'd Rather Dance With You,” og da er stemningen blant publikum virkelig på topp. Det ble i det hele tatt en perfekt åpning på årets festival -  rolig musikk, avslappet stemning og strålende vær.

 

Aldous Harding, Sirkus

Hannah Sian Topp som opererer under navnet Aldous Harding, fordi Aldous høres ut som en mannlig versjon av Alice, åpnet Sirkusteltet under årets Øya. Akkurat som navnevalget, sjonglerer hun også på scenen mellom det feminine og det maskuline. Hun har på seg en elegant svart kjole, men sitter bredbenet på stolen når hun spiller gitar. Harding bruker hendene og armene mye i en til tider stiv og litt påtatt koreografi, samtidig som det ser ut som hun er veldig bevisst på hver bevegelse hun gjør. Vokalen veksler mellom høy pitch og en nesten barnslig stemme til noen mørkere, dypere lyder, og alt midt i mellom. Denne eksentriske dama vet å utfordre publikummets forventninger til en festivalopptreden. 

Aldous Harding på Øya. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Harding åpner med “Ennui,” “Tick Tock” og “Fever” akkurat som på hennes fjerde album Warm Chris som kom i mars i år. Albumet er igjen produsert av John Parish som også produserer PJ Harvey. Det er noen klare likhetstrekk mellom disse kunstnerne som er så mye mer enn bare musikere, men det er litt lettere å kjøpe av PJ Harvey. Harding stirrer ofte i taket og intenst på publikummet, ansiktet hennes er vanskelig å tolke og utilnærmelig. Hun virker sær for å være sær, og er såpass lukket i sitt uttrykk, at hun holder oss på avstand. Musikken hennes på plata er faktisk mer tilgjengelig enn showet, og selv om man prøver å være åpen og med på leken, er det ikke så lett. I det hun begynner å spille tromme på en kaffekopp, føles det litt som om å være med på avslutningsforestilingen på kunsthøyskolen til din ene teatervenn, der man går ut med en følelse av å ikke helt ha skjønt greia, og håper at man slipper å bli spurt i etterkant.

 

Bikini Kill, Vindfruen

Man skal ikke kalle hvem som helst for legender altfor raskt, men her begynner vi å nærme oss. Punkerne i Bikini Kill er fra Olympia, Washington og holdt opprinnelig på mellom 1990 og 1997. Bandet ble ansett som ledende innenfor sjangeren som da fikk navnet Riot Grrrl - veldig politisk og feministisk punk, som har inspirert masse senere band og artister. Vokalist Kathleen Hanna er også kjent for å ha frontet Le Tigre, og for å ha kommet opp med tittelen til Nirvanas “Smells Like Teen Spirit.” Et viktig band altså. Men hvordan står dette seg nå, etter at de startet opp igjen med ny gitarist i 2019? 

Bikini Kill er fortsatt aktuelle i 2022. Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

Vi kan i hvert fall umiddelbart slå fast at Kathleen Hanna fortsatt er en utrolig kul og karismatisk sanger og frontfigur, og den kraftfulle stemmen er fullt intakt. Som hun sier selv, så har hun blitt 53, men er fortsatt opptatt av de samme tingene som for 30 år siden, men nå med et litt annet ståsted. Hun har dratt lærdom av sine egne opplevelser, og kan dele av erfaringene sine til publikum. Et publikum som spesielt på de første radene inkluderer mange yngre jenter som absolutt ikke var født da bandet holdt på på 90-tallet. Og både budskapene og punkrocken virker å nå ut til de yngre. Noe som fortsatt gjør dem til et viktig band.

 

Perfume Genius, Hagen

Når du går ut med å kalle deg selv for et geni, legger du listen ganske høyt for deg selv. Etter mer enn ti år som Perfume Genius, har Mike Hadreas kanskje nådd toppen, men innfrir i dag over alle forventninger på scenen. 40-åringen er i kjempeform, og det er langt mellom dagens konsert og hans første album Learning der mange låter ble spilt inn hjemme hos ham. I likhet med Aldous Harding (som han har samarbeidet med tidligere) legger også han opp til moderne teater, men i mer tilpassede doser, og med et glimt i øyet. Det skal være dansbart, sexy og underholdende, noe som drar tankene til 80-tallets David Bowie. Noe som også gjenspeiles i de to siste platene hans som har dratt noen heftige 80-talls popinspirasjoner, der særlig “On The Floor” viser seg å fungere som en festivalvinner. 

Perfume Genius med litt Springsteen-vibes à la “Dancing In The Dark.” Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Hadreas er veldig offensiv på scenen, samtidig også følsom med mye innlevelse. Da gjør det ingenting at han underveis sklir på scenen, siden han på sjarmerende vis bygger det inn i showet. For det er klart; the show must go on. Han bruker mikrofonstativet og en stol som dansepartner og til posering. Det er både flørting og frieri til tilskuerne, men det fungerer her, særlig siden musikken likevel ikke kommer til kort. Bandet supplerer han godt, men holder seg helt i bakgrunnen. Oppbyggingen til “Otherside” med kun piano og de sjøreste tonene til en grand finale, sitter som et skudd. Avslutningen med LGBTQ-hymnen “Queen” fra hans tredje album Too Bright setter et verdig punktum for hele konserten. Hadreas vet hvordan man bruker en scene, og er ekstremt flink til å iscenesette seg selv, og han kan sånn sett virkelig genierklæres.

 

Gorillaz, Amfiet

Gorillaz er årets første headlinere, og er Damon Albarns band, som han startet som et sideprosjekt til Blur på slutten av 90-tallet. Konseptet for bandet ble skapt sammen med Jamie Hewlett som hele veien har stått for det visuelle uttrykket med tegninger og animasjoner, representert ved et fiktivt visuelt “band” som var på alle platecovere og i musikkvideoene. Musikken har Albarn opp gjennom laget med diverse samarbeidende produsenter og gjesteartister. Spørsmålet er hvordan dette blir representert på konsert? Tidligere har de spilt bak et stort lerret, og latt det virtuelle bandet være hovedattraksjonen. Men siden 2010 har bandet vært i front uten noen forsøk på å skjule hvem som faktisk spiller.

Damon Albarn koser seg på Øyafestivalen. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

I 2022 når de fleste store band har mye sceneproduksjon og visuelle virkemidler på konsertene sine, virker Gorillaz nå på konsert som et relativt konvensjonelt band. Det er ingen tvil om at det er Albarn som er hovedperson, selv med et band som teller ytterligere 11 musikere. Og i tillegg får vi det visuelle som er representert gjennom synkroniserte videoer på en gigantisk skjerm bak bandet. Damon Albarn er selvsagt en strålende frontmann med flere tiårs erfaring i hvordan man vinner massene, og shower og jobber spesielt hardt de første sangene. Etterhvert gjør det visuelle bandet mer og mer sin inntreden på skjermen, så flere av sangene “spilles” av to parallelle band. Endel av filmene vi får se i bakgrunnen er forsåvidt de godt kjente musikkvideoene. Bootie Brown fra Pharcyde er med på scenen på et par låter, mens resten av gjesteartistene, som Robert Smith og Elton John (som er representert i Hewletts tegneseriestrek), er kun på skjermen, som en slags mellomting mellom ekte og visuelle musikere. Noe som føles litt merkelig, men det gir i hver fall litt variasjon, og Albarn får noen velfortjente pustepauser.

Gorillaz avsluttet den første dagen på Øya 2022. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

Musikalsk er det sjangerblanding hele veien, men mest kan man si det er litt elektronisk preget poprock. Vi får sanger fra hele Gorillaz-karrieren, men med naturlig fokus på nyeste plata, samt mange sanger fra Demon Days deres kanskje beste plate. Konseptuelt er muligens den opprinnelige ideen bak bandet blitt litt utvasket og uklar. Det visuelle bandet er ikke med på alle låtene, og når de er det føles det bare unntaksvis som det løfter konserten til en høyere enhet. Men de fleste i det meget hengivne publikummet bruker nok ikke så mye energi og tankekraft på å analysere det kunstnerisk konseptuelle og filosofiske forholdet mellom livebandet og de visuelle aspektene. Det er selvsagt et veldig proft og underholdene show vi får servert, og stemningen løfter seg om mulig enda noen hakk mot slutten når vi får en god hitrekke med “Feel Good Inc.,” “Stylo” og “Clint Eastwood.” 

 

Slik var det på den andre og tredje dagen på Øya 2022.

 

– Linda Holzerland & Vidar Mykkeltveit

Coverbildet: Helge Brekke / Øyafestivalen.


Dette hører vi på nå

Endelig er sommeren her, festivalsesongen er i full gang, musikkbransjen er tilbake og slipper masse nye musikk! Vi har plukket noen av de beste låtene som du kan nyte i sola eller inne om sommeren plutselig skulle svikte: 

Elvis Presley & Jack White - “Power Of My Love” 

Verden trengte kanskje ikke en Elvis Presley biografifilm, men soundtracket overrasker med noen skikkelige godbiter! På “Power Of My Love” tilfører ingen ringere enn Jack White sin signaturgitarsound, og får låta til å smelle like bra i dag som i 1969. Én gammel låt, 2 stemmer med særpreg, blir utvilsomt til en deilig rockefest. Uansett om du har sett filmen eller ei, anbefaler vi forresten å lese David Guralnicks bøker om Elvis Presley for et dypdykk i livet til The King of Rock’n’Roll 

Rolling Blackouts Coastal Fever - “The Way It Shatters” 

Rolling Blackouts C.F. er tilbake med sitt tredje album Endless Rooms, og singelen “The Way It Shatters” kommer i kjent stil fra den australske kvintetten. Det er igjen mye gitar å høre, men også en fin kombo av de tre vokalistene som bandet har å by på. Forhåpentligvis blir det ikke så altfor lenge til et gjenhør med denne gjengen! 

Liam Gallagher - “Everything's Electric” 

Tidenes kranglefant har brukt coronatiden produktivt og nylig sluppet sitt nyeste album C'mon You Know. Her viser han ikke bare sine egne låtskriverevner, men også at han kan plukke fra øverste hylle om han trenger litt hjelp. På Everything's Electric” står selveste Dave Grohl notert kreditert både som co-låtskriver og trommeslager.  

Mando Diao – “Frustration 

Våre favorittsvensker er tilbake med nytt materiale, og denne gang igjen på engelsk.Frustration” ligner generelt veldig på det man fikk høre på de første albumene, så kanskje de har lagt den svenske visesangfasen bak seg? Det er riktignok bare meldt om en EP ved navn Stop The Train, men det er vel lov å håpe at det kommer et album og en turné etter hvert.  

Wilco - “Falling Apart (Right Now)” 

Hele tolv album har Wilco nå sluppet, i tillegg til en håndfull soloskiver til Jeff Tweedy og bandet Uncle Tupelo, og som om ikke det var nok, ble altså Cruel Country et dobbeltalbum. Tweedy valgte å gå mer country, men det kler bandet utmerket. På “Falling Apart (Right Now)” kan du ta på deg cowboyhatten og vippe støvlene dine fint i takt til musikken. Wilco leverte en nydelig avslutning på Loadedfestivalen tidligere i år, men lovet at de skulle komme tilbake senere.  


Radio Rox på Loaded: Dag 3

Uff nei, hva skal man si når verken værgudene eller værmeldingen er på vår side? Det er vel ingen norsk festival uten en regnværsdag, men den siste dagen på Loaded var av en litt annen dimensjon. Til tider bøttet det ned, og det var mange som kom uforberedt og litt for optimistiske i Convers og med totebags. Det må har vært tidenes salg av regnponcho, og en stor sannsynlighet for at vi etterlot oss et gjørmehelvete på Kontraskjæret.

Dag 3 på Loaded: Regnet var ustoppelig, da var det bare å gjøre det beste ut av det. Foto: Loaded.

Alle som egentlig bare søkte ly fra regnet fikk seg nok en fin overraskelse i teltet da gitaristen fra 22-Pistepirkko spilte med sitt andre prosjekt PK & Leija, og lagde stemning med litt folk- og trekkspillmusikk. Vidar Vang slapp unna regnet, og presenterte heartlandrock på norsk. Under opptreden til Thomas Dybdahl skiftet været nok en gang, og lyn og torden meldte seg på. Dessverre måtte australske Tropical Fuck Storm avlyse på kort varsel, og norske Spielbergs fikk noen timer til å forberede seg på en festivalopptreden som det på grunn av regnet aldri ble noe av. 

Loaded treffer på det meste, men har noen barnesykdommer som de må komme seg gjennom. Lyden var overraskende ofte et problem, folk med paraply slapp inn, og de hadde kommunikasjonsproblemer via høyttalere og manglende informasjon da de måtte endre programmet på grunn av det dårlige været. Mye av det skyldes selvsagt regnet, og det er det ingen som kan noe for. Utover det var det absolutt vellykket. De har en god og sentral beliggenhet som gjør det lett å komme til, og det er et lite området med korte avstander. Det er veldig rent og pent, og alle er hyggelige og hjelpsomme. Alt i alt er det utrolig kult med en festival som er så rendyrket sjangermessig, og lineup’en var det ingenting å utsette på.

 

I Was A King, Pro

Det tok sin tid for norske I Was A King å komme i gang på scenen, kanskje var det greit siden folk hadde gjemt seg godt, men turte å komme tilbake da de første forsikte tonene spredde seg over amfiscenen. De var heldige og kunne til og med spille litt i sola. Vokalisten Frode Strømstad introduserte bandet sitt som Tropical Fuck Storm, kanskje de på plakaten som er lengst fra dem i sitt musikalske uttrykk, og som jo glanset med sitt fravær. 

I Was A King på Loaded. Foto: Radio Rox.

Denne lørdagen fikk man sett en ganske så nedtonet og roligere opptreden enn tidligere. Det er muligens mer representativt for en ny retning de skal ta på det sjette studioalbummet Follow Me Home som ventes til høsten. I Was A King er nok best når de deler på vokal, og sånn sett er det synd at de ikke gjør det på flere av låtene. Generelt blir det kanskje litt lite plass til Anne Lise Frøkedal fra den talentfulle og sympatiske Frøkedal-familien, som forsåvidt hadde en egen konsert med prosjektet sitt “Frøkedal og Familien” allerede på den første festivaldagen. Ellers leverer de en stødig forestilling, og mot slutten av konserten samler det seg folk på første rad, og de blir belønnet med hittene “Bubbles” og “Norman Bleik.”

 

The Dream Syndicate, Kontra

Etter et nytt voldsomt regnfall, hadde The Dream Syndicate god timing idet de starter konserten sin akkurat når regnet gir seg litt. Forøvrig fikk de 16 superfansene som trosset pøsregnet og sto og så på soundchecken, servert en liten versjon av Creedences “Who’ll Stop The Rain” fra sjefsdrømmer Steve Wynn. Bandet som hadde sin opprinnelige periode på 80-tallet, ble gjenforent i 2012, og feirer i år 40-års jubileum for debutplaten The Days Of Wine And Roses. Norgesvenn Wynn har blitt 62 år, men med sin lyse jakke og solbriller (i regnet!) ser han litt for mye ut som en Floridapensjonist, og litt eldre enn han hadde trengt å gjøre. Både han og resten av bandet leverer nemlig godt og energisk på scenen. Den røffe postpunk-indierocken deres står seg godt, og soundet er intakt. 

The Dream Syndicate trosset regnet med solbriller. Foto: Loaded.

Dessverre er lyden igjen et problem på festivalen - Wynns vokal er veldig lav, noe som trekker litt ned på helhetsinntrykket. Stemmen hans har kanskje uansett ikke helt samme trøkket som i glansdagene, men strålende låter fra debuten som “Tell Me When It’s Over” og “That’s What You Always Say” funker ellers veldig godt. De feirer også fredagens slipp av ny plate med å spille den siste singelen, som de påstår de øvde inn på hotellrom 507 to timer før konserten. Wynn er ellers en vittig fyr, som kommer med artige kommentarer og skryt til publikum som holder ut i regnet. Men de fremmøtte følte nok at det var verdt å vente på den absolutt godkjente konserten. På siste låt tar han av seg solbrillene han av en eller annen grunn har hatt på hele konserten, og DA dukker ironisk nok solen opp. 

 

Wilco, Kontra

Jeff Tweedy og resten av Wilco begynner kveldens headlinerkonsert med “I Am My Mother” fra årets nye dobbeltalbum Cruel Country, og vi får mange låter fra den etterhvert. Stilen på albumet er ganske nedstrippet og litt country- og folkinspirert, og låtvalget på resten av konserten går også mye i denne retningen. Men Wilco har også flere strenger å spille på, både metaforisk og bokstavelig. De er et seksmannsterkt band, og for en gjeng det er. Tweedys faste våpendrager siden starten er bassist John Stirrat, og har plass ved siden av sjefen på scenen. Rundt dem er resten av musikerne som Tweedy fikk bygget sitt drømmeband av de første årene etter årstusenskiftet. 

Jeff Tweedy og resten i Wilco leverte en verdig avslutning. Foto: Loaded.

På en måte er Wilco to band i ett, der sentrum er både Tweedys låtskriver- og formidlertalent, og en gjeng utrolig gode instrumentalister som utfyller låtene. Spesielt trommis Glenn Kotche og gitarist Nels Cline virker som å kunne spille hvilken som stil som helst. “Via Chicago” er et godt eksempel der en relativt vanliglydende folkpoplåt får noen voldsomme støypartier av Kotche og Cline, for å illustrere kontrasten i den marerittaktige teksten. Et høydepunkt for mange blant publikum var nok også fantastiske “Impossible Germany,” der alle tre gitaristen i bandet får kose seg med en gitarsolo hver. 

Wilco lovde å komme tilbake til Norge snart igjen. Foto: Loaded.

Ellers har selvsagt Wilco veldig mange gode låter å velge mellom, og med såpass mange sanger fra den nye plata i settlista var det nok endel blant publikum som ikke fikk sine ønskelåter i kveld. Noen gamle favoritter dukker opp mot slutten av kvelden, men Wilco er et band som ikke står stille, og det føles alltid verdt å følge de på ferden. Til slutt løfter Tweedy på cowboyhatten i honnør til alle i publikum som har trosset det grusomme været og holdt ut hele dagen. Og med det var årets Loadedfestival over, selv om man musikalsk sett skulle ønske at den ikke var det, ble nok alle glade for å kunne vende hjem til en varm dusj, og forhåpentligvis sees vi igjen neste år!

 

- Linda Holzerland & Vidar Mykkeltveit

 

Bilder: Loaded.

Slik var det på den første og andre dagen på Loaded.


Radio Rox på Loaded: Dag 2

Det var et litt generasjonsmessig delt publikum på Loadeds andre dag, som bød på gjensyn med gamle helter og kanskje skapte noen nye. Det ble uten tvil damenes dag, med en tidlig konsert med Hilma Nikolaisen, mens keyboardist Zia McCabe var den eneste i bandet som jobbet hardt for å prøve å redde stemningen på den beklagelig svake opptredenen til The Dandy Warhols. Til slutt var Susanne Sundfør hovedtrekkplasteret denne festivaldagen, og kunne forene både de unge og litt eldre publikummerne.

 

22-Pistepirrko, Kontra

Etter en lengre pause er de finske indieheltene 22-Pistepirkko tilbake, og for første gang på lang tid å se på en norsk scene. Bandet har holdt på siden 1980, og hadde en del internasjonal oppmerksomhet på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, og ble sannsynligvis akkurat så store som et litt sært finsk indieband kan bli. Og de smyger seg tilbake i rampelyset på denne ettermiddagskonserten. Det begynner veldig dempet med bare de to brødrene Keränen på scenen, ledet an av vokalist og gitarist P-K i rolige og stemningsfulle “Madness Of Speed.” Det er imidlertid bassist og keyboardist Asko som er gruppas naturlige blikkfang - med bar overkropp og langt grått hår ser han ut som en slags blanding av Iggy Pop og Killer Bob i Twin Peaks

Finske 22-Pistepirkko på Loaded. Foto: Radio Rox.

Trommisen kommer seg også på scenen, og vi får etter hvert en herlig blanding av det neddempede og det mer rocka. Vi får blant annet fine versjoner av “Snakecharmer,” deres første nye låt på over ti år, og deres kanskje mest kjente låt “Birdy.” Ellers kan man tydeligvis få nesten hva som helst på en 22-Pistepirkko-konsert, med en dynamisk miks både musikalsk og karaktermessig. P-K konsentrerer seg om musikken med sin lyse Neil Young-aktige stemme, mens Asko spretter litt rundt og innimellom forsøker seg på litt eksentrisk (og veldig lav) interaksjon med publikum. Plutselig kommer trommis Esa Haverinen foran på scenen og synger en nesten acapella “Blue Balloon.” Men det som mest av alt kjennetegner bandet er at de tar kunsten sin så seriøst - hver tone fra instrumentene og bevegelse på scenen er levert med maksimal innlevelse. Dette er en gjeng som har levd rockelivet i fire tiår, og fortsatt kan formidle ekte spilleglede. Det er ikke et proft og glatt show, heller sjarmerende uorganisert, men det er en glede å se på!

 

Wet Leg, Pro

Duoen fra Isle of Wight tok sin første tur til Norge og det kommer neppe til å bli den siste. Debutsingelen “Chaise Lounge” fra i fjor var det umulig å ikke få med seg. Det etterlengtede første albumet kom tidligere i år og byr på mye dansbar indiepop, noe som passer perfekt til en intim byfestial à la Loaded. Selv om de startet litt forsinket, hadde de en tålmodig tilskuerskare i vente. Rhian Teasdale og Hester Chambers tok med seg bassist og trommis på scenen, i tillegg til en ekstra gitarist. De startet festen med “Being In Love” i likhet med det selvtitulerte første albumet. De tiltrekker seg flere, særlig unge kvinner og det står klart i kontrast til hva vi ellers har sett på Loaded så langt.

Rhian Teasdale fra Wet Leg. Foto: Loaded.

Med lekne tekster og enkle rytmer ble sanger som “Wet Dream” godt tatt imot og på “Supermarket” fikk alle på scenen være med på koring. I “Ur Mum” fikk Teasdale utfordre stemmen sin på maks, samtidig som alle andre kunne nynne pent i sola. Heldigvis slappet de litt av etterhvert, sank skuldrene, viste fram noen felles moves, og skravlet litt her og der. Wet Leg er såpass flinke at det nesten kunne virke for proft for et så ungt band, men stemningen skiftet særlig da Teasdale måtte forklare sine plekterproblemer som endte i et søtt og underholdende øyebklikk. Det er nettopp hun som er hovedpersonen, og den mest utadvente av de to, mens Chambers står litt lengre bak og koser med gitaren sin som om det er en bamse. Selvfølgelig avrundet de med “Chaise Longue,” og selvfølgelig ble det en suksess. De to så fornøyde ut med responsen de fikk, og det kunne de absolutt være, dette var rett og slett gøy å være med på.

Wet Leg bød på mye underholdning på Loaded. Foto: Radio Rox.

Snail Mail, Pro

Å gå fra The Dandy Warhols til Snail Mail var en heftig kontrast. Samtidig som det kanskje markerte tydeligst at staffetpinnen på et eller annet tidspunkt må gis videre, og at man trenger plass til ungt blod. Lindsey Jordan begynte som artist som 15-åring, har rukket å bli 22, og har to studioalbum på CVen sin. Stilen hennes er hardere enn for eksempel Wet Leg. Hun har derfor ikke like lett for å holde publikummet interessert gjennom hele konserten, men hun gjør utvilsomt sitt beste. Med seg hadde hun et fire mannsterkt band, inkludert en bassist som så ut som noen har tatt han rett ut fra New Radicals videoen til “You Get What You Deserve.” Nok en gang var det dessverre trøbbel med lyden på Loaded, noe som Jordan kjempet seg tappert gjennom. 

Snail Mail på Loaded. Foto: Per Ole Hagen / Musikknyheter.

Jordan snakket rett fra levra, uansett om det gjaldt lydproblemer eller eget klesvalg. Hun er fra Maryland, som hun selv kommenterte et ordentligt stygt sted sammenlignet med Oslo. Liker vi når folk digger Oslo? Ja, det gjør vi! Da hun i tillegg åpnet med den fengende hiten “Valentine,” lå alt til rette for denne unge dama. Jordan forvrengte ansiktet sitt mye mens hun sang noe som viste hvor mye innlevelse hun har, og musikken hennes virket røffere og enda mer rockete enn på plata. Hun spilte gitar på de fleste av låtene, men byttet også til akustisk gitar under låter som “Automate” og “Mia” som hun spilte spontant kun med gitaristen da de fant ut at de hadde litt tid igjen. Siste låt ut var hiten fra første skiva Lush: “Pristine.” Etter konserten gikk hun bort til fansen på første raden for å gi dem plekteret sitt personlig, og det var en ren glede å se hvor overlykkelig ungdommen ble. Etter to år med pandemi, kan det godt tenkes at det var den første konserten for noen der, og for en opplevelse det må ha vært!

 

- Linda Holzerland & Vidar Mykkeltveit

 

Bilder: Loaded og Per Ole Hagen / Musikknyheter.

Slik var det på den første og tredje dagen på Loaded.


Radio Rox på Loaded: Dag 1

Loaded er en nyoppstartet festival som egentlig skulle ha gått av stabelen allerede i 2020, da på Salt, så på Vulkan, men endte altså opp på Kontraskjæret, der Oslo Live for en 10-års tid tilbake holdt til. Her har Oslo fått en helt ny festival veldig sentralt, men også et grønt areal, bokstavelig talt vegg-i-vegg med Akershus Festning. Festivalområdet er delt inn i to scener: Kontra til headlinerne og Pro til de mer intime opptredener med veldig god sikt takket være amfibakken. 

Allerede på sin jomfrutur imponerer de med en spennende booking som satser mye på indie og store internasjonale navn. Festivalen er likevel ikke utsolgt, men det virker som om de som har tatt turen koser seg i stor grad, og at lineup’en treffer riktig. Det er kanskje et lite overtall av gubbete tilskuere her, noe som antakeligvis henger sammen med den første kveldens headliner. 

Kikagaku Moyo spilte på den første dagen på årets Loaded. Foto: Johannes Andersen.

Tidenes første Loaded ble åpnet av amerikanske Cassandra Jenkins som fikk klokkespillet fra Rådhuset med som musikalsk forsterkning, i tillegg til den norske saxofonist og fløytist Harald Lassen. Mer norsk skulle det bli da Frøkedal & Familien åpnet Kontra-scenen og sola endelig tittet litt fram. Japanske Kikagaku Moyo vant både på lengste reisevei, motefronten og valg av lite brukte instrumenter.

 

Sharon Van Etten, Kontra

Albumaktuelle Sharon Van Etten tok turen tilbake til hovedstaden og leverte et sterkt 60 minutters sett. Hun har nå passert 40 og nettopp sluppet sin sjette skive We've Been Going About This All Wrong. Det ble fort tydelig at hun har vokst som person, låtskriver og scenepersonlighet. På mange låter droppet hun nå gitaren til fordel for at hun kan bevege seg mer enn før og ta scenen godt i bruk. Den flotte stemmen hennes kunne også stå mer i fokus når hun ikke trenger å jobbe med gitaren eller tangenter samtidig. Van Etten har videreutviklet seg gjennom de seks albumene og endret stilen med tiden. Hun har tilført musikken sin flere allsidige elementer, særlig på de nyere låtene som er mer elektroniske og mindre folk- og americana-orientert, og det fungerer utmerket på en større scene.

Sharon Van Etten på Loaded. Foto: Johannes Andersen.

Van Etten brukte et variert og abstrakt lysshow som nok hadde kommet til sin full rett innendørs, heller enn ute i juni i Norge. Som hun selv påpeker er det så lyst, og det er jo dessverre en klassisk problemstilling på norske festivaler. Hun veide opp for det ved å vise fram sine selverklærte dårlige dancemoves som hun har skrevet en egen låt om;  “Mistakes.” Ja, det var litt klønete, men også artig og virket sympatisk. Ellers fikk vi denne gangen virkelig se en dame med mer selvtillit enn tidligere som søker publikumskontakt, pekte på enkelte og hadde intens øyekontakt med utvalgte da hun avsluttet med sin til nå største hit “Seventeen.”

Sharon Van Etten imponerte like mye som bassisten som stilte i kjole og stilige røde strømpebukser. Foto: Radio Rox.

 

The National, Kontra

Med nesten et kvart århundre under beltet, har The National blitt en slags institusjon i mange indiehjerter. Mer grått skjegg og ellers tynnere hår har det blitt i mellomtiden både på scenen og i publikummet. Bandet fra Ohio ble allerede filmet fra backstage og på vei opp til scenen. De var de første som tok i bruk filming på scenen på Loaded, riktignok med mange effekter som fint ble flettet inn i lysshowet. Også musikalsk åpnet de stort med “Don’t Swallow The Cap” som fikk publikummet allerede til å klappe med. Så er man i gang.

The National på Loaded. Foto: Johannes Andersen.

Kvintetten hadde med seg 2 multiinstrumentalister som blant annet fungerte som en liten blåserseksjon og hjalp til der det trengtes. Tvillingene Aaron og Bryce Dessner holdt seg stort sett på hver sin side, men byttet litt på instrumenter etter at de fikk løst lydproblemene i begynnelsen. Hovedmannen på scenen er vokalisten Matt Berninger som med sin markante stemme ligger et sted mellom Leonard Cohen og Nick Cave. Hans dystre tekster passet litt bedre til den mørke, skyfulle himmelen som har brygget seg opp over Festningen. Den første allsangen lot heller ikke vente på seg idet de satte i gang med “Bloodbuzz Ohio.” The National vet hvordan man innfrir forventningene til tilskuerne og spredde publikumsfavorittene gjennom hele settet: “The System Only Dreams In Total Darkness,” “Slow Show” og “Fake Empire.” Showet var profesjonelt og gjennomføringen solid, akkurat som det skal være når man er headliner, men det var noe som manglet. 

Matt Berninger på en av sine mange turer langs scenekanten. Foto: Johannes Andersen.

Berninger vandret forholdsvis uengasjert rundt på scenen. Tok han opplevelsen innover seg? Nøyt han konserten? Observerte han bare? Det er vanskelig å si med en som er så vanskelig å lese. Han var lite snakkesalig denne kvelden. Da han først tok til ordet, dedikerte han “Guilty Party” til Sharon Van Etten, som har vært med på flere The National-produksjoner. Det ble en ørliten skuffelse, siden de faktisk ikke fikk til et samarbeid på scenen når de først stilte på samme festival på samme dag. Mulig det er alderen, mulig de var slitne fra turnéen, kanskje Coronaen har satt en stopper for mer interaksjon, heller ikke det er godt å si. Men noe som er sikkert, er at vi har sett et mer entusiastisk og opplagt The National tidligere. Selv om fansen åpenbart koste seg, skyldes det nok mer kvaliteten på låtene og hitrekken de fikk levert enn akkurat denne konsertopplevelsen. 

 

- Linda Holzerland

 

Bilder: Johannes Andersen / Loaded.

Slik var det på den andre og tredje dagen på Loaded.


Dette hører vi på nå

Halleluja! Pandemien er offisiell over i Norge og allerede tikker det inn med meldinger om konserter og albumslipp i hytt og pine. Vi er sultne på ny musikk og liveopplevelser og har plukket noen av godbitene som du kan kose deg med før du igjen kan kaste deg ut i mengden:

The Lumineers - "Brightside"

Folkrockduoen The Lumineers slår på stortromma med et nytt album som ventes i januar 2022. En smakebit får du allerede nå i form av den tittelgivende låta "Brightside." Men ikke nok med det! Det har tenkt å fylle ikke noe mindre enn Oslo Spektrum 8. februar.

The War On Drugs & Lucius - "I Don't Live Here Anymore"

Bandet som alltid har flørtet med Heartland-sjangeren, har nå likegodt tatt den helt ut. På tittelsporet på deres kommende plate går de enda mer opp i 80-tallssoundet til åpenbare forbilder som Springsteen, Petty og Henley. Resultatet er rett og slett strålende stadionsynthrock, som vi får håpe å se på en stor scene i Norge så fort som mulig!

Sam Fender - "Get You Down"

En annen som drar mye inspirasjon fra Bruce Springsteen er North Shields-gutten Sam Fender. Han har brukt lockdowntiden til å lage sitt andre album Seventeen Going Under og fortsetter sin kreative reise litt mer voksent og reflektert, men heldigvis med mye av de samme musikalske arrangementene. Kan vi generelt få litt mer saksofon tilbake i nåtidens musikk, please?

Mitski - "Working For The Knife"

Etter at hun etter mange år som artist endelig fikk sitt store gjennombrudd med albumet Be The Cowboy i 2018, fant hun året etter ut at hun måtte roe ned og ta en lengre pause fra rampelyset. Men nå er hun tilbake med denne fine nye låta, så får vi se om det betyr at et nytt album også er på trappene.

Deafheaven - "In Blur"

På deres nye album har Deafheaven overraskende stort sett lagt fra seg black metal-elementene som gjorde bandets sound så unikt. Igjen står nå kun den flytende drømmepopen, men når resultatet blir såpass bra som singlen "In Blur," er det vanskelig å klage.


Ny hverdag med ny musikk

Hverdagen er noenlunde tilbake og
det er også Radio Rox! Endelig kan vi by på Mornings med Hans-Olav Thyvold
igjen og ikke bare det, vi gir deg også deilig ny musikk. Her er et lite
utvalg:

The Killers - “Quiet
Town”

Brandon Flowers har vært produktiv
under pandemien og sluppet hele to album. Imploding The Mirage er bare
litt over ett år gammel, men likevel fikk vi altså også nylig studioalbum
nummer syv i rekka: Pressure Machine. Sistnevnte er en hyllest, på godt
og vondt, til hjembyen til Flowers og drar mye inspirasjon fra Bruce
Springsteen som også selv er med på skiva.

https://www.youtube.com/watch?v=9UinEpwdGcA

Robert Plant & Alison Krauss - “Can’t
Let Go”

De har gjort det igjen! Robert
Plant og Alison Krauss følger opp suksessen fra 2007 og samarbeider på et nytt
album. Raise The Roof må du vente noen måneder til på, men smakebiten i
form av singelen «Can’t Let Go» er veldig lovende. Duoen fortsetter der de
slapp sist, og leverer solide melodier og vokalharmonier.

https://www.youtube.com/watch?v=U-sPS9y7y5c

The Wombats - “If You Ever Leave, I’m
Coming With You”

Det er godt å vite at noen band
tilsynelatende ikke blir påvirket av all negativiteten i verden og år på år
slipper dansbar indierock. The Wombats har gjort akkurat det siden 2003 og nå
er de snart klare med album nummer fem. Fix Yourself, Not the World kommer tidlig
neste år, men i mellomtiden kan du kose deg med denne låta her:

https://www.youtube.com/watch?v=3fe7lmZH7iw

Amos Lee - “Worry No More”

Amerikanske Amos Lee har holdt på
i en del år, men det store gjennombruddet i Norge har latt vente på seg. Med
sine røtter i folk og soulmusikk kan han likevel raskt bygge en stor fanskare
også her til lands når det åpner for et vanlig turnéliv igjen. Han har nemlig
masse spilletid bak seg, og turnert med store navn som John Prine, Paul Simon
og Bob Dylan.

https://www.youtube.com/watch?v=VENQQzKDW9c

Nathaniel Rateliff & The Night Sweats
- “Survivor”

En av redaksjonens store favoritter
melder sin tilbakekomst! Nathaniel Rateliff teamer opp med sitt faste
backingband The Night Sweats og går elektrisk igjen. «Survivor» gir deg en
forsmak på albumet The Future som ventes senere i høst. Vi anbefaler
også videoen som kommer med en god porsjon selvironi:

https://www.youtube.com/watch?v=Uz0nj0c2l4A


Endelig tid til å lese? Vi anbefaler biografiene til The Beatles og Elvis Presley

Hvis du er en av de som i disse dager plutselig har fått mer tid enn du vet hva du skal bruke det til, så kan det være passende å motta et par sterke musikkbokanbefalinger. Og siden denne våren og sommeren kan bli veldig tom for konserter, festivaler, fotballkamper og ferieturer, så trenger du ikke lenger la deg skremme av sideantallet på disse biografiene om to av de største bautaene i musikkhistorien.

Mark Lewisohn - The Beatles: All These Years - Tune In

Det finnes selvsagt veldig mange bøker om The Beatles, men som mange av oss satt Mark Lewisohn lenge og ventet på at noen skulle skrive den definitive biografien om de fabelaktige fire. Han har siden 80-tallet vært regnet som den ledende Beatles-eksperten i verden. Han har tidligere stått bak flere imponerende oppslagsverk om bandet, og også jobbet med EMI/Apple om både The Beatles Anthology, og flere Paul McCartney-prosjekter.

Tidlig i det nye årtusenet gikk han lei av å vente, og bestemte seg for å skrive den selv, som et trebinds storverk. Det tok 10 år å skrive den første boka, som endelig kom ut i 2013. Den neste kommer ifølge Lewisohns hjemmeside kanskje i 2023, men mest sannsynlig senere. Du er herved oppfordret til å ikke holde pusten mens du venter den siste boka i trilogien.

Men alt tyder på at det har vært og vil være verdt ventingen. Bind 1 som har fått navnet Tune In (jeg går ut fra at volum 2 og 3 skal hete Turn On og Drop Out) er intet mindre enn et mesterverk. Den forteller historien om bandmedlemmenes bakgrunn og bandets tidlige år, og slutter med utgivelsen av debutsinglen “Love Me Do”. 



Lewisohn prøver å komme til bunns i det aller meste, og på veien får han også tatt liv av en del seiglivede myter, som ofte har blitt stående siden de første bøkene om bandet kom allerede på 60-tallet. Eksempler er tidligere aksepterte sannheter som at John Lennon ble født under et tysk bombeangrep, og at George Martin ga bandet platekontrakt fordi han likte humoren deres. 

Det dukker generelt opp mange spennende og overraskende a-ha-opplevelser i løpet av boka. En av de mer oppsiktsvekkende er hvor nær populærkulturens mest betydningsfulle band faktisk var å bli oppløst før de i det hele tatt hadde gitt ut en eneste plate. Lewisohn jobber også hardt med å sette historien i den rette sosiologiske, kulturelle og politiske kontekst, som også gir et meget godt innblikk i livet i England på 50-tallet. Siden boka ikke er autorisert, trenger han heller ikke legge skjul på de eventuelt mindre sympatiske hendelser eller personlighetstrekk hos hovedpersonene, i motsetning til for eksempel bandets selvredigerte Anthology-versjon. (Noe som nok også er grunnen til at Lewisohn ikke lenger får oppdrag fra EMI/Apple eller McCartney.) 

Denne boka går så til de grader i dybden at alle detaljene for den mer gjennomsnittlig interesserte leser kanskje kan bli litt utmattende, men for virkelig store Beatles-fans er det en gullgruve interessant historier, morsomme poenger og godt dokumenterte fakta. Detaljrikdommen kan for de som lar seg rive med også virke nærmest avhengighetsskapende, slik at andre bandbiografier i ettertid vil virke litt lettvinte og mangelfulle. At det også har blitt såpass leselig stoff er imponerende, men det er nok ikke bare Lewisohns fortjeneste. Det er selvsagt også fordi historien om The Beatles’ tidlige år er en utrolig spennende og interessant historie.

The Beatles: All These Years - Tune In finnes faktisk i to versjoner. Den mest vanlig tilgjengelig boka er på hele 850 sider, men det finnes også en lang versjon på ca 1450 sider (ikke inkludert fotnoter og innholdsfortegnelse). Men dette er kanskje tiden der man faktisk kan få tid til å lese en slik dobbeltmurstein. Og det er altså ingen fare for at man skal få dårlig tid til å lese ferdig denne før neste volum blir utgitt! 

David Guralnick - Last Train To Memphis og Carless Love

Der The Beatles altså kanskje får ferdigstilt sin definitive biografi om 10-15 års tid, så fikk en annen av de mest betydningsfulle artistene i musikkhistorien allerede sitt biografiske hovedverk på 90-tallet. 

David Guralnick ga ut sine to bøker om Elvis Presley i 1994 og 1999, og de teller til sammen rundt 1150 sider. Det første volumet handler om oppveksten til Elvis og hans gjennombrudd som artist, og vi følger han fram til han må i militæret i 1958. Men boka handler like mye om musikken, og Guralnick klarer å sette Elvis inn i den kulturelle og sosiale konteksten som historien fortjener. For musikkinteresserte er det fascinerende å lese om utviklingen av rock and roll, massemedienes fremvekst, og ungdomsrevolusjonen som skjedde samtidig i denne perioden. Dette gjør at lesere som føler at kulturhistorie fra slutten av 50-tallet er litt gammelt og fremmed likevel kan forstå hva som gjorde at Elvis fortsatt regnes som en av de største.

I den andre boka følger vi Elvis gjennom tiden i militæret, filmårene i Hollywood, og comebacket i Las Vegas, fram til hans død i 1977. Undertittelen til dette volumet er The Unmaking of Elvis Presley, og det er ikke overraskende at denne boka ikke er like hyggelig lesning som forløperen. Spesielt er slutten trist, der ingen tilsynelatende kan hjelpe hovedpersonen i det som virker som hans uunngåelige død. Det musikalske havner også i bakgrunnen der Elvis er mest opptatt med å lage filmer, og generelt ikke passet spesielt godt inn i 60-tallets videreutvikling av ungdomskulturen som han var så sentral i å starte.

Det beste med bøkene er at Guralnick klarer å skape et balansert bilde av en meget spesiell og kompleks person. Det er ikke alltid like lett å forstå seg på målsetningene eller motivasjonen til Elvis, men dette føler jeg også er et av hovedpoengene i boka - ikke alle har levd et liv som kan leses lineært fra A til Å. Den første boka er enklest å henge med i sånn sett, og gir nok også den beste leseopplevelsen for den musikkinteresserte. I det siste bindet blir det meste mer uklart, både musikalsk og psykologisk, der Elvis synes å være på en lite målrettet leting etter noe udefinerbart, muligens en høyere mening med å være Elvis Presley. Dette fører blant annet til relativt spesielle historier som at han møter Richard Nixon i håp om å bli narkotikaagent for FBI, eller at han lar sin personlige frisør bli hans spirituelle leder.   

Den første boka er derfor en sterk anbefaling til alle som er interessert i rockens historie, mens den andre boka eventuelt kan forbeholdes de som også er interessert i personen Elvis Presley.   

- Vidar Mykkeltveit

Flere bokanbefalinger finner du her.