Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 1

Linda Holzerland11 august 202217min
Øyafestivalen Dag 1

Øyafestivalen 2022, dag 1

Åh, som vi har ventet på denne dagen! Øyafestivalen er tilbake, sommeren er bedre enn den har vært hele året, og det er duket for en spennende lineup med noen artister som skulle ha spilt i 2020, og noen nybookede. Det er gøy å se folk samlet igjen, og legge de to siste årene bak seg. På den første dagen serveres det en god blanding med både kjente og ukjente fjes. Brenn. kjører på med pyro allerede kvart over tre, og får det til å koke i Tøyenparken. Med Mdou Moctar får man en sjelden mulighet til se et rockeband fra Niger. Mens DJ og filmlegenden Don Letts tar lydansvaret i egne hender, og går gjennom publikummet i Klubbteltet til miksepulten når han ikke er fornøyd med lyden. Her er det ingen som skal gå sultne på kulturopplevelser!

 

Kings Of Convenience, Vindfruen

Æren av å åpne den første Øyafestivalen på tre år gikk til Kings Of Convenience, og det trengs altså bare to bergensere for å sette det hele i gang. Det har gått over 20 år siden debutplata, men Eirik Glambek Bøe og Erlend Øye ser fortsatt nesten helt like ut som før. Og de høres ut som før også. Heldigvis er lyden på årets åpningskonsert veldig god, for da kommer duoens to akustiske gitarer og fine harmonerende stemmer helt til sin rett. Det er Erlend Øye som fullt og helt styrer showet, mens Glambek Bøe stort sett forholder seg rolig. Øye er den som interakterer med publikum, og blant annet surrer han litt rundt mens han ikke finner capoen sin, han forteller anekdoter og forklarer hvorfor han ikke har oslodialekt, han spiller trompetsolo uten trompet, og etterhvert slenger han jakka og kjører på med litt Napoleon Dynamite-aktig dansing.

Kings Of Convenience åpnet årets Øyafestival. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

Størsteparten av settet er bare de to, men mot slutten kommer det en veldig internasjonal gjeng med gjestemusikere; en italiensk bassist, en tysk fiolinist og en meksikansk trommis. Med gjestemusikerne kan de etterhvert rocke så hardt de kan (som ikke er så veldig hardt), men de mister kanskje litt av særpreget sitt når de akkompagneres av trommer og elbass. De sparer veldig på hitsene, vi får ingen sanger fra debuten, men blant de mer kjente låtene får vi fjorårets “Rocky Trail” og “Boat Behind,” med den for dagen veldig passende åpningslinjen “So we meet again after several years of separation.” Men til slutt får vi selvsagt “I’d Rather Dance With You,” og da er stemningen blant publikum virkelig på topp. Det ble i det hele tatt en perfekt åpning på årets festival –  rolig musikk, avslappet stemning og strålende vær.

 

Aldous Harding, Sirkus

Hannah Sian Topp som opererer under navnet Aldous Harding, fordi Aldous høres ut som en mannlig versjon av Alice, åpnet Sirkusteltet under årets Øya. Akkurat som navnevalget, sjonglerer hun også på scenen mellom det feminine og det maskuline. Hun har på seg en elegant svart kjole, men sitter bredbenet på stolen når hun spiller gitar. Harding bruker hendene og armene mye i en til tider stiv og litt påtatt koreografi, samtidig som det ser ut som hun er veldig bevisst på hver bevegelse hun gjør. Vokalen veksler mellom høy pitch og en nesten barnslig stemme til noen mørkere, dypere lyder, og alt midt i mellom. Denne eksentriske dama vet å utfordre publikummets forventninger til en festivalopptreden. 

Aldous Harding på Øya. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Harding åpner med “Ennui,” “Tick Tock” og “Fever” akkurat som på hennes fjerde album Warm Chris som kom i mars i år. Albumet er igjen produsert av John Parish som også produserer PJ Harvey. Det er noen klare likhetstrekk mellom disse kunstnerne som er så mye mer enn bare musikere, men det er litt lettere å kjøpe av PJ Harvey. Harding stirrer ofte i taket og intenst på publikummet, ansiktet hennes er vanskelig å tolke og utilnærmelig. Hun virker sær for å være sær, og er såpass lukket i sitt uttrykk, at hun holder oss på avstand. Musikken hennes på plata er faktisk mer tilgjengelig enn showet, og selv om man prøver å være åpen og med på leken, er det ikke så lett. I det hun begynner å spille tromme på en kaffekopp, føles det litt som om å være med på avslutningsforestilingen på kunsthøyskolen til din ene teatervenn, der man går ut med en følelse av å ikke helt ha skjønt greia, og håper at man slipper å bli spurt i etterkant.

 

Bikini Kill, Vindfruen

Man skal ikke kalle hvem som helst for legender altfor raskt, men her begynner vi å nærme oss. Punkerne i Bikini Kill er fra Olympia, Washington og holdt opprinnelig på mellom 1990 og 1997. Bandet ble ansett som ledende innenfor sjangeren som da fikk navnet Riot Grrrl – veldig politisk og feministisk punk, som har inspirert masse senere band og artister. Vokalist Kathleen Hanna er også kjent for å ha frontet Le Tigre, og for å ha kommet opp med tittelen til Nirvanas “Smells Like Teen Spirit.” Et viktig band altså. Men hvordan står dette seg nå, etter at de startet opp igjen med ny gitarist i 2019? 

Bikini Kill er fortsatt aktuelle i 2022. Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

Vi kan i hvert fall umiddelbart slå fast at Kathleen Hanna fortsatt er en utrolig kul og karismatisk sanger og frontfigur, og den kraftfulle stemmen er fullt intakt. Som hun sier selv, så har hun blitt 53, men er fortsatt opptatt av de samme tingene som for 30 år siden, men nå med et litt annet ståsted. Hun har dratt lærdom av sine egne opplevelser, og kan dele av erfaringene sine til publikum. Et publikum som spesielt på de første radene inkluderer mange yngre jenter som absolutt ikke var født da bandet holdt på på 90-tallet. Og både budskapene og punkrocken virker å nå ut til de yngre. Noe som fortsatt gjør dem til et viktig band.

 

Perfume Genius, Hagen

Når du går ut med å kalle deg selv for et geni, legger du listen ganske høyt for deg selv. Etter mer enn ti år som Perfume Genius, har Mike Hadreas kanskje nådd toppen, men innfrir i dag over alle forventninger på scenen. 40-åringen er i kjempeform, og det er langt mellom dagens konsert og hans første album Learning der mange låter ble spilt inn hjemme hos ham. I likhet med Aldous Harding (som han har samarbeidet med tidligere) legger også han opp til moderne teater, men i mer tilpassede doser, og med et glimt i øyet. Det skal være dansbart, sexy og underholdende, noe som drar tankene til 80-tallets David Bowie. Noe som også gjenspeiles i de to siste platene hans som har dratt noen heftige 80-talls popinspirasjoner, der særlig “On The Floor” viser seg å fungere som en festivalvinner. 

Perfume Genius med litt Springsteen-vibes à la “Dancing In The Dark.” Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Hadreas er veldig offensiv på scenen, samtidig også følsom med mye innlevelse. Da gjør det ingenting at han underveis sklir på scenen, siden han på sjarmerende vis bygger det inn i showet. For det er klart; the show must go on. Han bruker mikrofonstativet og en stol som dansepartner og til posering. Det er både flørting og frieri til tilskuerne, men det fungerer her, særlig siden musikken likevel ikke kommer til kort. Bandet supplerer han godt, men holder seg helt i bakgrunnen. Oppbyggingen til “Otherside” med kun piano og de sjøreste tonene til en grand finale, sitter som et skudd. Avslutningen med LGBTQ-hymnen “Queen” fra hans tredje album Too Bright setter et verdig punktum for hele konserten. Hadreas vet hvordan man bruker en scene, og er ekstremt flink til å iscenesette seg selv, og han kan sånn sett virkelig genierklæres.

 

Gorillaz, Amfiet

Gorillaz er årets første headlinere, og er Damon Albarns band, som han startet som et sideprosjekt til Blur på slutten av 90-tallet. Konseptet for bandet ble skapt sammen med Jamie Hewlett som hele veien har stått for det visuelle uttrykket med tegninger og animasjoner, representert ved et fiktivt visuelt “band” som var på alle platecovere og i musikkvideoene. Musikken har Albarn opp gjennom laget med diverse samarbeidende produsenter og gjesteartister. Spørsmålet er hvordan dette blir representert på konsert? Tidligere har de spilt bak et stort lerret, og latt det virtuelle bandet være hovedattraksjonen. Men siden 2010 har bandet vært i front uten noen forsøk på å skjule hvem som faktisk spiller.

Damon Albarn koser seg på Øyafestivalen. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

I 2022 når de fleste store band har mye sceneproduksjon og visuelle virkemidler på konsertene sine, virker Gorillaz nå på konsert som et relativt konvensjonelt band. Det er ingen tvil om at det er Albarn som er hovedperson, selv med et band som teller ytterligere 11 musikere. Og i tillegg får vi det visuelle som er representert gjennom synkroniserte videoer på en gigantisk skjerm bak bandet. Damon Albarn er selvsagt en strålende frontmann med flere tiårs erfaring i hvordan man vinner massene, og shower og jobber spesielt hardt de første sangene. Etterhvert gjør det visuelle bandet mer og mer sin inntreden på skjermen, så flere av sangene “spilles” av to parallelle band. Endel av filmene vi får se i bakgrunnen er forsåvidt de godt kjente musikkvideoene. Bootie Brown fra Pharcyde er med på scenen på et par låter, mens resten av gjesteartistene, som Robert Smith og Elton John (som er representert i Hewletts tegneseriestrek), er kun på skjermen, som en slags mellomting mellom ekte og visuelle musikere. Noe som føles litt merkelig, men det gir i hver fall litt variasjon, og Albarn får noen velfortjente pustepauser.

Gorillaz avsluttet den første dagen på Øya 2022. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

Musikalsk er det sjangerblanding hele veien, men mest kan man si det er litt elektronisk preget poprock. Vi får sanger fra hele Gorillaz-karrieren, men med naturlig fokus på nyeste plata, samt mange sanger fra Demon Days deres kanskje beste plate. Konseptuelt er muligens den opprinnelige ideen bak bandet blitt litt utvasket og uklar. Det visuelle bandet er ikke med på alle låtene, og når de er det føles det bare unntaksvis som det løfter konserten til en høyere enhet. Men de fleste i det meget hengivne publikummet bruker nok ikke så mye energi og tankekraft på å analysere det kunstnerisk konseptuelle og filosofiske forholdet mellom livebandet og de visuelle aspektene. Det er selvsagt et veldig proft og underholdene show vi får servert, og stemningen løfter seg om mulig enda noen hakk mot slutten når vi får en god hitrekke med “Feel Good Inc.,” “Stylo” og “Clint Eastwood.” 

 

Slik var det på den andre og tredje dagen på Øya 2022.

 

– Linda Holzerland & Vidar Mykkeltveit

Coverbildet: Helge Brekke / Øyafestivalen.

Våre radiokanaler

Kontakt oss

Gi oss ris eller ros ved å sende en e-post til info@radiorox.no

Har du ikke e-post eller foretrekker å ta ting per telefon?
Ring oss på: 21 55 59 10

Om Radio Rox

Du kan høre Radio Rox på hele det sentrale Østlandet på DAB og nett.
Du kan også høre oss her på radiorox.no eller tunein.com.

Personvernavtale

© 2024 Radio Rox. All rights reserved.