Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 1

Linda Holzerland8 august 201913min
Øya 2019

Øyafestivalen 2019, dag 1

I år er det 20-års jubileum for Norges mest profilerte og muligens beste festival. Dette feires med kake under åpningen av årets Øyafestival og en egen øl. I tillegg har de gjort litt om på festivalområdet i Tøyenparken som de tok i bruk for første gang i 2014. Den tidligere Hagen-scenen har tydeligvis fått seg en sponsor og et nytt navn: Fortum.

Mye handler om det største navnet på plakaten i år, kveldens headliner The Cure. Man ser allerede en del middelaldrende menn med svart, pistrete hår, og mange fans med band-t-skjorter. Disse selges i tillegg utenfor området – slik man er vant med fra store arenakonserter, men ikke nødvendigvis festivaler. Ellers byr dagen på litt forskjellig med norske kvinner i spissen som Thea Hjelmeland og Fay Wildhagen, engelsk soulelektronika av James Blake og ungdommens store favoritt, Rex Orange County.

 

brenn., Fortum

Vi starter dagen med en mye omtalt norsk duo som stiller med fullt band på Øya. brenn. får æren av å åpne Fortum-scene, og kan glede seg over godt oppmøte tidlig på dagen. De er et ungt og friskt rockeband som synger på norsk og har såpass mye energi at det er vanskelig å ikke la seg rive med. Den ungdommelige gleden minner om boy pablo (hvor kommer egentlig skrekken for store bokstaver fra hos disse unge bandene?), men sjangermessig er de nok mer i slekt med Honningbarn. Det er åpenbart at de har det veldig gøy på scenen. Nittitallssveiser ristes i vinden, dagens første stagediving gjennomføres, og vennegjengen på første rad hopper fra første låt.

Ung og sporty: brenn. Foto: Ihne Pedersen / Øyafestivalen.

Gitarist og sanger Edvard Smith har tatt på seg sin Pete Townshend-overall og prater med sin kompis Rémy på trommis som om de er alene på scenen. Underveis blir det i overkant barnslig, med mye intern humor som får dem til å framstå som et russeband som forteller om hvordan det er å være full for første gang eller å få en 2’er i matte. De oppfører seg som man forventer at fem 20-åringer skal gjøre og heldigvis vinner de på sjarm og sympati. Minicoveren av kveldens store headliner “Boys Don’t Cry” faller i smak og de har generelt mye potensiale, for når det kommer til musikken så låter det bedre for hver sang de spiller. De takker for seg for tidlig og kommer ut igjen for å spille en ekstra låt – sånt kan skje når man får litt overtenning. Det sies at ungdommelighet vanligvis er bortkastet på ungdommen, men kanskje ikke på denne gjengen. Det ser lyst ut for norsk rocks framtid.

 

Orville Peck, Vindfruen*

Hvem er denne maskerte mannen? Da Julien Baker dessverre måtte avlyse sin opptreden av helsemessige årsaker, trår Orville Peck inn som veldig spontan erstatter for henne. I likhet med han selv kjører hele bandet stilmessig full countrypakke med dresser, stetsonhatter, støvler og lisseslips. Det som skiller vokalisten fra de andre er en lilla dress med glitrende slanger og kaktuser, men mest oppsiktsvekkende en latexmaske med sofafrynser. Det er litt av et syn!

Orville Peck med band. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

En kjapp sjekk på internett virker foreløpig å knuse konspirasjonsteorier om at det er f.eks. Nick Cave eller avdøde Ian Curtis som skjuler seg bak masken. Orville Peck er visstnok et alias for en allsidig kanadisk artist som nå har blitt frelst av countrymusikken. Stemmen hans er dyp og imponerende og tankene går ikke bare til nevnte Cave og Curtis, han prøver faktisk å nå opp til enda større høyder som Roy Orbison og Elvis Presley. Det uvanlige oppsynet kan få en til å lure på om det hele er ironisk ment, men sangene han synger er oppriktige og ektefølte, og både Orville og bandet utfører musikken med en åpenbar inngående kjennskap og kjærlighet til sjangeren. Det passer nesten for godt når det blir duett med den kvinnelige gitaristen i bandet i en cover av Gram Parsons og Emmylou Harris sin “Ooh Las Vegas”.

Han har selv uttalt at han ikke liker gimmicks, og at maskespillet hans ikke hadde falt i smak hos han hvis andre artister hadde gjort det. Men det er tydelig at han gjør det fordi det funker. Det skaper nemlig en spennende dramatikk og mystikk som passer perfekt til det musikalske uttrykket. Med maske kan han fremføre de personlige sangene med så stor innlevelse han vil. Han jobber så hardt at svetten etterhvert renner nedover sofafrynsene. Mange i publikum lot seg nok også smelte av denne flotte overraskelseskonserten.

 

IDLES, Vindfruen

Mens noen band ikke liker store bokstaver, bruker IDLES kun nettopp det. Det gjenspeiler den in-your-face-stilen de kjører. Som rockeband drar de inspirasjon fra punk- og hardcorescenen og krydrer det hele med nydelig Devonshire-dialekt. Sangeren Joe Talbot har en veldig røff stemme som brukes på full guffe. Hvordan han klarer å holde flere konserter i uka er litt mystisk. Han blir mer og mer pratsom, og det viser seg at Talbot har mye på hjertet denne onsdagen. Han er tydeligvis lei av situasjonen i hjemlandet, og mye av frustrasjonen og aggresjonen finner en ventil i form av musikken og liveprestasjonen. IDLES tar klare standpunkter når det gjelder rasisme, Brexit, feminisme og fascisme.

IDLES på Vindfruen. Foto: Anna Lerheim Ask / Øyafestivalen.

Hvert medlem framstår veldig individuelt. Den ene gitaristen begynner konserten kun i underbuksa, særegne dansestiler ser vi fra alle scenekanter. De søker mye oppmerksomhet på hver sin måte, slik at det nesten blir fem forskjellige show samtidig. Likevel klarer de fem å høres ut som ett band. Alle oppsøker kontakt med tilskuerne, begge gitaristene forsvinner underveis ut blant publikum, det stagedives og prates mye. Som pauseinnslag mens bandet er gitaristløst får vi improviserte versjoner av “Raspberry Beret” og “Livin’ On A Prayer.” De er heftige i lydbilde og uttrykk med mye politisk agenda, men også en god porsjon humor.

 

The Cure, Amfiet

Til tross for noen regnskyer er det fortsatt lyst da The Cure inntar Amfiet. Robert Smith tar ting innover seg allerede før konserten kommer ordentlig i gang. Han runder hele den store hovedscenen og ser over Tøyenparken og de publikumsmassene som har møtt opp. The Cures åttende studioalbum, Disintegration, feirer 30-årsjubileum i år og det er også det albumet flest låter fra setlista er hentet fra. Følgelig begynner de også med de to første låtene fra nettopp dette albumet, “Plainsong” og “Pictures of You.” Fordelen med en spilletid på to timer og et kvarter, er at man ikke bare må spille en ren hitparade, men faktisk kan spille låter som er mer ukjente og fortjener å framføres.

The Cure var onsdagens store headliner. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

Det er vanskelig å ikke kommentere imaget og utseendet på en The Cure konsert. Bandet er fortsatt poetiske og teatralske og det understrekes av lyssettingen og skjermbildene. Robert Smith fylte 60 tidligere i år, men har holdt på stilen gjennom alle år og det kan også sies for resten av bandet. Utseendemessig er det kun den relativt nyankomne gitaristen Reeves Gabrels (best kjent for sitt samarbeid med David Bowie), som har innsett hvor gamle de alle har blitt. Her er det ikke noe farget hår, og gråfargen på toppen og i skjegget får vise seg fritt. Bassist Simon Gallup er den eneste som stadig løper rundt på scenen som om han er på en annen konsert. Resten er rolig, nesten statisk og ofte emosjonelle med lukkede øynene. Smith virker fornøyd på sin introverte måte, av og til litt lur eller skjelmsk, og viser mye innlevelse i låtene.

Setlisten er veldig balansert og gir akkurat nok velkjente sanger gjennom hovedsettet for å holde på publikummet hele veien. Det er klart at ikke alle kan være blodfans og når man da skal spille den kanskje lengste konserten i Øyas historie og kanskje også den med flest publikummere, må man gi alle noe å relatere seg til. Musikkatalogen til The Cure klarer dette fint. Det er utrolig mye folk, det er stappet helt opp til teltet og det er god stemning under hitsene allerede tidlig i settet som “Never Enough” og “Just Like Heaven.”

Robert Smith, er det et smil vi ser? Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

De følger opp med det sterke første ekstranummeret “Lullaby” og det ser ut som Smith koser seg aller mest under ekstranumrene der han ikke spiller gitar, som på “Close To Me.” The Cure viser seg å være en velvalgt headliner der alle får litt av det de har håpet på. De innfrir med “Boys Don’t Cry” og “Friday I’m In Love” og overrasker med “39” og “From The Edge of The Deep Green Sea.” Det er godt å se at gamle rockeband klarer å dra både eldre og yngre på en konsert og skape et felleskap. På slutten ser Smith opprinnelig glad og rørt ut, og han tar seg god tid til å takke fansene. For en mann med over 40 års erfaring fra musikkbransjen er det faktisk litt rørende.

 

– Linda Holzerland & *Vidar Mykkeltveit

Slik var det på den andretredje og siste dagen på Øya 2019.

Våre radiokanaler

Kontakt oss

Gi oss ris eller ros ved å sende en e-post til info@radiorox.no

Har du ikke e-post eller foretrekker å ta ting per telefon?
Ring oss på: 21 55 59 10

Om Radio Rox

Du kan høre Radio Rox på hele det sentrale Østlandet på DAB og nett.
Du kan også høre oss her på radiorox.no eller tunein.com.

Personvernavtale

© 2024 Radio Rox. All rights reserved.