Radio Rox på Øyafestivalen: Dag 2
Radio Rox på Øyafestivalen

Linda Holzerland12 august 202217min
Radio Rox på Øyafestivalen

Øyafestivalen 2022, dag 2

Det er ikke lov å klage over for bra vær, da er det fint å se at de gjennomgående litt solbrente ansiktene smiler også på den andre dagen av Øyafestivalen. For en lineup som står i vente i dag! Det blir valgets kval, men heldigvis rekker man noen svippturer innom både det ene og det andre. Bortsett fra girl in red som sprengte kapasiteten på Sirkuset, og fylte selv plassen rundt så til de grader. Sånt kan skje når selv Billie Eilish vet hvem du er. 

 

Porridge Radio, Sirkus

Porridge Radio i Sirkus. Foto: Helge Brekke / Øyafestivalen.

En rimelig røff start på dagen sørget denne kvartetten fra Brighton for. Porridge Radio har holdt det gående siden 2015, og har vært kritikerfavoritter fra dag én. Bandet rundt vokalist og låtskriver Dana Margolin, kommer med energisk indierock som høres et par hakk hardere ut live enn på plate. De bruker den store skjermen bak seg til noen kule animasjoner som fanger opp estetikken til det siste albumcoveret Waterslide, Diving Board, Ladder to the Sky. Samtidig blir det litt 90-talls nostalgi med bøttehat og solsikkekjole på keyboardisten Georgie Stott. Hun og Maddie Ryall tilfører den råe og dype stemmen til Margolin fine harmonier. Sistnevnte gir virkelig jernet og skriker underveis så høyt og emosjonelt, at man må lure på hvordan det går med stemmen etter en sånn konsert.

 

Parquet Courts, Hagen

Parquet Courts på Øya 2022. Foto: Pål Bellis / Øyafestivalen.

Morogjengen fra New York er tilbake på Øya! Med sin udefinerbare stil som krysser alt fra punk, funk, kraut, dub, psychedlia, space, powerpop til klubbmusikk, blir det noe for enhver smak her. Til så vid sjangerbredde trengs det minst to vokalister, og Andrew Savage og Austin Brown deler derfor på det ansvaret. Begge briljerer også på litt undervurderte instrumenter, slik at vi får Savage på melodika (som Damon Albarn riktignok også hentet fram dagen før) og Brown på dommerfløyte på “Wide Awake.” Plutselig klarer de å hente seg inn i noen mer poppa sanger der “Walking At A Downtown Pace” fra fjorårets Sympathy for Life blir et dansbart høydepunkt. Gjennom settet blir det ellers lange psykedeliske instrumental deler, der de makser det de har av instrumenter og teknisk utstyr, og skrikingen til Savage i alle fall ikke står i skyggen for Porridge Radio. 

 

Michael Kiwanuka, Amfiet

Noen helt andre boller og toner blir det midt på dagen. Amfiet åpnes av det allsidige backingbandet før Michael Kiwanuka selv inntar scenen. Han tiltrekker seg masse folk, og likevel har det aldri vært så stille på en første låt på Øyafestivalen. Kiwanuka er en klassisk musiker i den forstand at man ikke får sett noen fancy kostymer, lys- eller sceneshow, og artisten holder seg hovedsakelig til plassen sin. Han sier ikke stort, holder øynene lukket mens han synger, er totalt oppslukt av musikken og helt i sin egen verden. Ydmyk og jordnær som han er, har han nok aldri vært komfortabel med eller forberedt på suksessen som inntraff ham. Hans tredje album Kiwanuka fikk enormt med oppmerksomhet, og kom med på toppen av de fleste kåringer til årets album i 2019. I tillegg ble hans låt “Cold Little Heart” brukt til tv-serien Big Little Lies, som introduserte ham for et enda større publikum. 

Michael Kiwanuka lar musikken snakke for seg selv. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Kiwanuka trenger altså ikke å være hovedpersonen på sin egen konsert. Ved siden av musikken, gir han også plass til de to utrolig flinke damene i bandet. Særlig på “Rule The World” får Emily Holligan skinne med sin kraftfulle stremme. Dynamikken i bandet og rundt låtene bygges gradvis, det blir noen finurlige temposkift, og mange av låtene får utvidet instrumental deler. Kiwanuka bytter mellom å spille akustisk og el-gitar, og switcher også til keys for “Solid Ground.” Det er stas å høre at publikummet er med på det, blant annet når de klapper inn “Black Man In A White World.” Det kan dessverre virke som om han har sagt seg ferdig med sin første skive Home Again som vi ikke fikk noen sanger fra, men det er glemt når han spiller en ekstra lang versjon av “Love & Hate” til slutt. Her er det ingen distraksjoner, snikksnakk eller staffasje. Det er deilig å se en artist som rett og slett setter seg imot alt dette, og bare ønsker å formidle musikken sin, og heller overbevise på denne måten. 

 

Jarv Is, Vindfruen

Jarvis Cocker er britpophelt nummer 2 på årets Øyafestival, etter Damon Albarns på onsdag. Akkurat som Gorillaz er Jarv Is et forsøk på å gjøre noe som er annerledes enn hans kjente hovedband, uten sammenligning forøvrig. Der Gorillaz har bygget seg opp gjennom mange år, er Jarv Is-prosjektet helt i starten. Etter Pulps ende for rundt 20 år siden prøvde Cocker seg med et par soloplater, før det ble en pause med radioprosjekter, bokskriving og et par år med den obligatoriske gjenforeningen av gamlebandet, som blant annet førte til en fantastisk Pulp-konsert på Øya i 2011.

Jarv Is på Øya 2022. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

Hans nye band Jarv Is dukket derfor ikke opp med album før i 2020, dannet som et konsertband der sangene ble spilt inn live. Vi kan høre forskjellen fra Pulp umiddelbart, da de åpner med kveldens eneste Pulp-låt, “She’s A Lady,” som om de likegreit vil få akkurat det unnagjort med en gang. Det låter hardere og mer eksperimentelt enn Pulp, men kanskje passer det bedre for en mann som tross alt nærmer seg 60. Som før med Cocker er det tekstmessige i fokus. De fleste låtene er små fortellinger, som ofte iscenesettes med dramatiske oppbygninger. Det andre åpenbare fokuset på en konsert med Jarvis Cocker er også hans evner som suveren frontmann, med de velkjente faktene og dansestegene på plass. Som hjelp har han til og med fått sitt eget lille podium å stå på. Litt artig prat mellom låtene blir det også tid til, blant annet har han fått oversatt en del fraser av en norsk venn, og kan også gjengi alle låttitlene på norsk. 

Jarvis Cocker er fortsatt Jarvis Cocker. Foto: Johannes Granseth / Øyafestivalen.

Alt dette er som det var i Pulp-tiden, men vi får det ikke lenger servert i den uimotståelige popinnpakningen. Da er det kanskje ikke så rart at det er litt glissent foran scenen etterhvert, når man prøver seg på noe nytt i steden for å bare leve på gamle bragder. Kanskje får han ikke heller tiltrukket så mange av de yngre, som nok stort sett var på girl in red-konserten. Men som spørsmålet han stiller i en av kveldens sanger, “Must I Evolve?” Svaret i sangen er “yes, yes, yes” – vi må alle prøve å komme oss videre.

 

Nick Cave & The Bad Seeds, Amfiet

Så er det bare et navn igjen på plakaten denne kvelden: Nick Cave & The Bad Seeds. En artist som er så særegen at det nesten er rart at han skal være headliner. Det er få som kunne fått med seg popikonet Kylie Minogue på en mordballade, og gjøre en gigantisk hit ut av det. Men der har du Nick Cave, melankolisk og bekmørk, samtidig som han har bygget opp et rykte som en av tidenes liveartister, og begge deler blir det på Øyas største scene. Han sparker bokstavelig igang showet med et luftspark og “Get Ready For Love.” Er du ikke forberedt eller klar nå, er det ditt problem, for det er Nick Cave, og han skal blåse alle av banen.

Nick Cave tar et bad i folkemengden. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

En slags spesialbygd rampe rett foran publikummerne på første rad, lar tilskuerne komme i nærkontakt med Cave gjennom hele kvelden. Han bruker sin egen catwalk hyppig, løper rundt mesteparten av konserten og er ikke redd publikumskontakt. Tvert imot, han oppsøker folk stadig vekk og suger til seg mer og mer energi. At dette er en tosidig affære får folk føle på når de brukes som mikrofonholdere. Han legger ikke noe skjul på sine meninger, og både kritiserer mobilbruk rett i ansiktet til noen, men flørter også åpenhjertig med andre.

Nick Cave bruker ikke hatt.  Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Allerede som andre låt kommer “There She Goes, My Beautiful World,” den muligens beste litterære namedroppingen pakket inn i en låt, og et godt eksempel på hans eksepsjonelle låtskriveevner. Han kan referere alt fra Bibelen til elementærpartikler uten et blunk. Cave roer det straks litt ned med blant annet “O Children” på piano, dedikert til barn i publikum. Bare for å bygge det opp igjen til en veldig lang og intens “Tupelo.” Det er alltid teatralsk og opulent, og han vet så godt hvordan man balanserer mellom de rolige balladene for så å brake løs igjen i en ny episk fortelling. 

At Australieren nærmer seg pensjonsalderen er det lite tegn til. Han behersker den mørke, dype stemmen sin fortsatt 100%. Den står i sterk kontrast til den tynne, høye kroppen hans og de intense bevegelsene han gir i to timer. Han framstår som en imposant og mystisk eventyrskikkelelse, der man ikke vet om han er på den gode eller onde siden. Det samme kan egentlig sies om Warren Ellis, hans mangeårig samarbeidspartner. I tillegg er Ellis en fantastisk bandleder som kan spille på nesten hva som helst av instrumenter, og holder The Bads Seeds sammen som en musikalsk enhet. 

Nick Cave & The Bad Seeds på Øya 2022. Foto: Maja Brenna / Øyafestivalen.

Likevel er det Cave alene som leverer de største gåsehudøyeblikkene. Det blir allsang og øllamper over hele Amfiet til det første ekstranummeret “Into My Arms.” Enda vakrere er “I Need You,” og det er imponerende hvor mye følelser han kan legge i en sang, selv om han sikkert har spilt den veldig mange ganger. Det avsluttes storslagent med “Ghosteen Speaks,” og Cave blir til prest en siste gang, og menigheten hans er med ham til de aller siste tonene senker seg og absolutt alle er frelst. Han er en fantastisk dramaturg, regissør og animatør, og har man sett han live en gang, er det stor sannsynlighet for at man velger å gjøre det igjen. 

 

Slik var det på den første og tredje dagen på Øya 2022.

 

– Linda Holzerland & Vidar Mykkeltveit

Coverbildet: Pål Bellis / Øyafestivalen.

Våre radiokanaler

Kontakt oss

Gi oss ris eller ros ved å sende en e-post til info@radiorox.no

Har du ikke e-post eller foretrekker å ta ting per telefon?
Ring oss på: 21 55 59 10

Om Radio Rox

Du kan høre Radio Rox på hele det sentrale Østlandet på DAB og nett.
Du kan også høre oss her på radiorox.no eller tunein.com.

Personvernavtale

© 2024 Radio Rox. All rights reserved.