Linda Holzerland
Øyafestivalen 2022, dag 3
En fantastisk Øya-uke går mot slutten for vår del, men som vi har kost oss! Øyafestivalen har gjort et strålende comeback, og det er bare å håpe at det ikke blir flere ufrivillige opphold framover, også på konsertfronten generelt. Nok en gang har bookingavdelingen vært flink til å tenke utenfor boksen, og gitt oss blant annet Skarbø Skulekorps, tyrkisk-nederlandsk psykedelisk folkrock i form av Altın Gün, men også store trekkplastre som Florence + The Machine og Dagny som i tillegg tryllet fram Astrid S for å framføre felleshitten “Pretty.” Vel blåst, Øya!
Molchat Doma, Sirkus
Belarusiske Molchat Doma er et nytt bekjentskap for alle som ikke har TikTok eller Instagram. De er fra Minsk og har gitt ut tre plater siden starten for fem år siden. Og fra første sekund av konserten er det ingen tvil om hva dette er musikalsk eller stilmessig. Vi snakker ren 80-talls post-punk og den mørkere delen av synthpopen. Det er veldig lett å tenke på en blanding av Joy Divison og New Order. Bandet er en trio med vokalist Egor Shkutko i midten som flankes av en bassist og en gitarist som begge også står for synth og trommemaskin. Den minimalistiske musikalske stilen er også utfylt av den svartkledde og veldig alvorlige stilen til medlemmene. Musikken og stilen passer godt i Sirkus, den klamme luften i teltet gir deg følelsen av å være i en liten svett klubb, det hele hadde vært helt perfekt for en trang betongkjeller i Berlin.
Det synges på russisk, og den etterhvert veldig gode stemningen i teltet er et bevis på at man ikke trenger å forstå hva det synges om. Tekstene er visstnok ikke spesielt pro-russiske, noe som kanskje også forklarer hvorfor de er mer populære i Vesteuropa enn i hjemlandet. Det er som sagt ingenting å si på den stilmessige gjennomføringen til bandet, men språket gjør nok til at dette blir såpass egenartig at det ikke føles som det bikker over i parodien, som det ellers kanskje kunne gjort hvis det ble sunget på et annet språk. Det hjelper også at sosiale medier har gitt bandet mye oppmerksomhet, og det blir stor stemning og mye mobilfilming under TikTok-hiten “Sudno (Boris Ryzhy)”.
Amason, Amfiet
Så går reisen videre til noe helt annen ute på Amfiet, og det kunne nesten ikke vært større kontrast, for nå blir det deilig indiepop. Den svenske supergruppen Amason, består av medlemmer fra blant annet Dungen, Little Majorette og Miike Snow, men er frontet av Amanda Bergman. Det er hun som leder an sine fire herrer som alle er låst til sine instrumenter, mens Bergman spretter rundt på scenen, tilsynelatende upåvirket av de høye temperaturene i den steikende sola. Hun bruker energien sin mest på det, og sier ikke noe stort utover en obligatorisk takk i ny og ne.
Amason synger både på engelsk og svensk, og særlig Gustav Ejstes får litt mer plass etter hvert. Likevel sklir konserten litt ut i det lett forglemmelige underveis. De melankolske låtene klarer ikke alltid å fenge publikummet, men det kan også skyldes at vi er godt over halvveis inn i festivalen med uforskammet godt vær. De velger å utelate noen av de coverlåtene de har blitt kjent for under sin Øyaopptreden i år, bortsett fra når de beveger seg ut på Angelo Badalamentis Twin Peaks-melodi “Laura’s Theme” som går over til den catchy “Marry Me Just For Fun.” Konserten tar seg heldigvis opp mot slutten igjen, og med den siste låta “Kelly” viser de at også småsur indiepop kan fungere og engasjere på Øyas største scene.
Bright Eyes, Vindfruen
Omaha-bandet Bright Eyes har stort sett bestått av låtskriver og sanger Conor Oberst, og produsent og multiintrumentalist Mike Mogis. Etter rundt 10 års pause der Oberst og Mogis jobbet med diverse prosjekter hver for seg, returnerte de som Bright Eyes i 2020. Bandet fylles ut med det nå faste medlemmet Nate Walcott, samt fem andre musikere. På konsert er det veldig mye lyd i dette bandet som på plate egentlig spiller ganske så neddempet folk-/indierock. Nesten som et mer punka Wilco – Conor Oberst ligner også litt på en ung Jeff Tweedy (Oberst er faktisk fortsatt bare 42 selv om han har holdt på med musikk siden midten av 90-tallet).
Det er Oberst som er den utvilsomme hovedpersonen her, og han er et litt spesielt oppsyn. Med svart hår, svarte solbriller og svarte klær, spretter han rundt og danser på scenen. Han vandrer også rundt og synger mens han gestikulerer som en rapper. Og det er uklart om de hvite sokkene og deler av dansingen er en referanse til Michael Jackson (han danser ikke like bra som Jackson). Klærne hans er generelt den store snakkisen mellom sangene. Oberst forteller at bagasjen hans ikke kom frem i tide, og at han måtte ut å kjøpe ny outfit på Hennes & Mauritz. Og han lover også at ideen til hele bandets svart-hvitt-utkledning ikke er stjålet fra Dagny, som spilte konserten rett før med samme farge(løse)tema.
Muligens er det irritasjon over den manglende klesbagen som gjør at han virker litt ekstra aggressiv på scenen i dag. Eller så er det kanskje bare slik Bright Eyes skal være – rocka og emosjonelt. De spiller en del av hitsene – “Lover I Don’t Have To Love,” “Four Winds” og “Mariana Trench,” men ingen “First Day Of My Life” for de som hadde ventet på den. Kanskje var ikke humøret til Oberst helt riktig for hans mest kjente sang. Så blir det heller mer passende for stemningen når avslutningen i stedet blir en suveren versjon av “One For You, One For Me.”
Suede, Sirkus
For tredje dag på rad byr Øya oss på gamle britpophelter, og interessant nok på en tredje tilnærmingsmåte. Der Damon Albarn gir oss sitt veletablerte ikke-britpopband og Jarvis Cocker prøver å gjøre noe helt nytt, virker Suede i utgangspunktet som den mer faste 90-tallsgjenforeningsvarianten. Men likevel ikke helt. Etter 10 års pause kom de sammen igjen i 2013, og har gitt ut tre absolutt godkjente plater som ikke bare er til for å surfe på gamle bragder. En ny plate kommer også om en måneds tid. Så når bandet går på scenen i Sirkusteltet, er det fortsatt spenning om det vi får kommer til være en moden blanding av gammelt og nytt for å vise relevansen de fortsatt har på plate. Og første sang ut er årets single “She Still Leads Me On,” og de følger opp med 90-talls b-siden “Killing Of A Flashboy.” En interessant start, men skal de virkelig gjøre det vanskelig for seg selv?
Svaret kommer umiddelbart når de fyrer opp “Trash” som neste låt, og etter dette kjører de på med et nærmest rent Greatest Hits-sett. Det blir så godt som ingen pludring mellom sangene, og det er nok greit når man bare har én time og ett kvarter på seg som headliner på festival. Bandet kjører på med en intensiv og effektiv konsert, noe som også understrekes av bildene på skjermen bak bandet som stort sett er single- og albumcovere til sangene som spilles. Her er det ingen grunn til å kaste bort mer tid eller krefter på noe annet enn det som virkelig teller.
Vokalist Brett Anderson ser ut som før, lang og tynn, samme sveisen, og samme stemmen. Den har aldri vært den mest klassisk skolerte stemmen, men er uttrykksfull og effektiv på plate, og kommer også helt til sin rett på konsert i 2022. Lydmiksen er så god at vokalen ikke forsvinner i det store rockesoundet, det funker rett og slett veldig bra. Og det er viktig når vi tross alt snakker om bandet med noen av de aller mest fengende og allsangvennlige rockehitsene fra 90-tallet. Publikum begynner å synge med allerede på “Trash,” og det er også helt umulig å la være å synge med på strålende låter som “We Are The Pigs,” “Animal Nitrate” og “So Young.”
Konsertens eneste pustepauser blir når bandet tar det litt roligere på “Pantomime Horse,” og litt senere får vi en akustisk versjon av “She’s In Fashion.” Men da skal Anderson ha hele publikum med på allsang igjen. Anderson gir virkelig 100 % på scenen, og går gjennom en katalog av scenetriks fra rockehistorieboka, fra Jagger til Bowie og Daltrey, og skjorta blir etterhvert totalt gjennomsvett. På “Beautiful Ones” som avslutter hovedsettet blir det rett og slett full fyr i teltet, og all jobbingen til Anderson betaler seg for et publikum som nærmest er i ekstase av jubel og allsang. Så bra er stemningen da at ekstranummeret “New Generation” nesten blir et antiklimaks. Men det blir en detalj. Suede er de eneste av Øyas britpopbookinger som vil la publikum drømme seg tilbake til 90-tallet, og heldigvis gjør de det på en overbevisende vellykket måte.
Slik var det på den første og andre dagen på Øya 2022.
– Linda Holzerland & Vidar Mykkeltveit
Coverbildet: Helge Brekke / Øyafestivalen.
